fredag 4. mai 2018

Dette leste jeg i april: årets første lydbok og norske 2018-roman

Til tross for påskeferie ble det ikke så mye lesing som jeg hadde håpet i april. Men det blir det jo sjeldent. Antallet er ikke så veldig mye å skryte av, men jeg fikk tross alt lest flere gode bøker. Blant annet årets første norske roman fra 2018, hørt ferdig min første lydbok for året og startet på tidligere års Man Booker-vinnere, før tidenes vinner skal kåres i juni. Disse bøkene leste jeg i april:

Det angår også deg av Herman Sachnowitz
Borderline av Liza Marklund
Amsterdam av Ian McEwan
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo

Det angÃ¥r ogsÃ¥ degDet angår også deg er en bok jeg har hørt om fra jeg var liten, men enda ikke fått lest. Jeg fikk den til bursdagen i fjor og i påsken var det akkurat den boken jeg ville lese av en eller annen grunn. Herman Sachnowitz sin bok er hans egen historie fortalt av Arnold Jacoby. Sachnowitz var en av åtte søsken som ble sendt til Auschwitz sammen med faren, og den eneste som kom ut av det i live. Etter å ha lest denne boken virker det ganske utrolig at noen i det hele tatt kom ut av utryddelsesleiren med livet i behold. Historien han forteller er i det hele tatt så grotesk og grusom at det nesten ikke er til å fatte og nesten ikke mulig å ta inn over seg. Sachnowitz gjør også mange interessante observasjoner og refleksjoner rundt mennesket, hva et mennesket utrolig nok kan være i stand til å tåle, og ikke minst i stand til å gjøre under visse omstendigheter. Det er en viktig bok å lese uansett hvor grusom den er, eller spesielt derfor, for snart er det ikke flere igjen til å minne oss om hva som skjedde under andre verdenskrig, og historien vil blekne uten denne typen tidsvitnefortellinger.

"Borderline" av Liza MarklundBorderline av Liza Marklund er den niende boken om journalisten Annika Bengtzon. Jeg er ikke sikker på om jeg kan påstå at jeg har lest alle de tidligere åtte, for jeg må innrømme at det var en eller to av titlene jeg ikke kan huske da jeg leste gjennom titlene som kom før denne. De tre siste bøkene har jeg hørt på som lydbok og det fungerer bra. Det er krim med spennende plott og hovedkarakteren er kjent for meg fra før. Jeg har slitt med lydbøker en stund, så her er det best å helgardere seg ved valg av bok. Jeg har alltid likt journalistkrim bedre enn politikrim, selv om jeg vanligvis foretrekker mer utradisjonell krim/thrillere som er enkeltstående. Annika Bengtzon er i grunn ikke så ulik flere av de emosjonelt avstumpede politimennene jeg har gått så lei av gjennom årene, men siden hun er kvinne tilgir jeg det lettere.

I Borderline er ektemannen til Annika, Thomas, som hun nettopp har blitt sammen med igjen, kidnappet under en jobbreise i Kenya. Det skjer også forbrytelser i Stockholm, en mulig seriemorder, men det er kidnappingssaken som er hovedplottet i boken. Det er stort sett Annika vi følger i boken, men vi får også kapitler fra ektemannen Thomas i Kenya og Kveldspressens sjefsredaktør, som har vanskelige avgjørelser å ta i en presset økonomi for avisen. Jeg synes sideplottet med drapene i Stockholm var litt forstyrrende og forstår ikke helt hvorfor det er med. Ellers synes jeg boken er ganske spennende og jeg likte at vi også fikk følge kidnappingsdramaet på nært hold gjennom Thomas, selv om Annika for det meste oppholder seg i Sverige.

"Amsterdam" av Ian McEwanAmsterdam av Ian McEwan fikk Booker-prisen i 1998 og har derfor en mulighet til å bli tidenes Booker-vinner. I anledning prisens 50-årsjubileim holder en jury i disse tider på å lese seg gjennom hvert sitt tiår med vinnere for å plukke ut sin favoritt. En vinner fra hvert tiår skal deretter være en del av en nominasjonsliste som alle kan stemme på slik jeg har skjønt det. Dette er altså grunnen til at jeg har lyst å lese noen av vinnerne nå, så har jeg noe å sammenligne med når jeg etter hvert skal lese juryens favoritter. I tillegg hadde jeg flere av disse bøkene på leselisten og i bokhyllen allerede.

Ian McEwan har allerede fått to forsøk av meg (Sementhagen og On Chesil Beach) uten at jeg ble så kjempebegeistret. Og det til tross for at flere har utropt de to bøkene til sine McEwan-favoritter. Jeg hadde derfor liten tro på at han var en forfatter  for meg. Men siden de samme som har anbefalt de to nevnte bøkene har Amsterdam som sin minst likte bok, så ble jeg både nysgjerrig og gikk i gang med lesingen med lave forventninger. Jeg endte opp med å like boken ganske godt og tenker jeg skal lese mer McEwan ved en senere anledning (og muligens gi Chesil Beach en ny sjanse).

I Amsterdam møter vi to gode venner og suksessfulle menn i en begravelse. Begravelsen er for Molly, begge mennenes tidligere kjæreste/elskerinne. Vernon er sjefsredaktør i avisen The Judge, mens Clive er en av Storbritannias mest suksessrike komponister. Vernon sliter med opplagstall og Clive står ovenfor en stor utfordring, han skal komponere et milleniumsstykke til et stort tusenårskiftearrangement i Amsterdam. Etter begravelsen inngår de to en pakt om at de aldri skal la den andre lide og leve et så uverdig liv som Molly måtte gjøre på slutten av sitt. Dette skal vise seg å sette i gang en rekke hendelser der både deres moral og vennskap blir satt på prøve og konsekvensene er uante. Her er både presseetiske dilemma og rent menneskelige. De menneskelige vil stort sett alltid være aktuelle, mens de presseetiske er kanskje enda mer aktuelle enn noen gang i det politiske klimaet vi har i dag. Amsterdam har en satirisk tone der det meste blir satt veldig på spissen. Jeg tror en del lesere har hatt problemer med det og at det virker urealistisk. For min del er det akkurat det jeg liker. Jeg synes boken har noe Roald Dahlsk over seg, og da tenker jeg mest på novellene hans for voksne. Det er utspekulert og ingen slipper billig unna.

"Gratis og uforpliktande verdivurdering - roman" av Marit EikemoTil slutt leste jeg min første norske roman utgitt i år og det var et gjensyn med en tidligere favoritt. Marit Eikemo sin Alt inkludert ble lest, likt og nominert til Bokbloggerprisen for to år siden. Denne gangen heter boken Gratis og uforpliktande verdivurdering og nok en gang tar hun samtiden på kornet. Denne gang handler boken om en småbarnsfamilie i en litt for trang leilighet, og drømmen deres om enebolig. Og ikke hvilken som helst enebolig. Det må være i det strøket der det virker så idyllisk, der alle brikkene i livet deres bare må falle på plass. Ja, dette handler om lengselen etter et bedre liv, at det blir bedre bare vi kommer over på andre siden, der gresset er så friskt og grønt. Marit Eikemo skriver godt, morsomt og treffende. Jeg kjenner meg godt igjen i mange situasjoner, og heldigvis ikke så godt igjen i andre. Som småbarnsmor kjenner jeg meg godt igjen i frustrasjon over rot, kaos og lite tid og overskudd, og tanken om at bare man hadde hatt et "bedre" sted å bo så hadde alt ordnet seg. Innerst inne vet jeg jo godt at det blir like rotete og kaotisk uansett, og lite tar vel mer av tiden og overskuddet ditt enn å flytte. For bokens hovedperson blir drømmen om det perfekte livet nærmest en besettelse. Hun har en mann, og har fått de to etterlengtede barna, nå mangler hun bare huset. Boken er spennende og så lettlest sammenlignet med mye annet jeg har lest i det siste, at jeg nå lengter etter mer norsk samtidslitteratur. Boken fikk jeg tilsendt av Samlaget.

Nå er mai allerede godt i gang og lesingen går foreløpig litt trått. Jeg holder på med ny lydbok, ny Booker-vinner og skal fortsette med David Copperfield. Jeg håper også å få lest enda en Booker-vinner, enten Coetzee eller en av de tre siste årenes vinner som alle er påbegynt. Hva er dine leseplaner for mai?

fredag 6. april 2018

Dette leste jeg i mars: gjensyn med favorittforfattere

Mars ble nok en vintermåned, til tross for at enkelte krokus har forsøkt å komme opp. Men været er jeg i grunn ganske lei av å snakke om og å klage over. Sommeren kommer først i september;-)
Mars har ellers bestått av internasjonal Booker, der langlisten kom i midten av måneden. Jeg har fått lest én bok foreløpig og lurer på å vente med flere til kortlisten kommer neste uke. Det har også vært påskeferie, og jeg har hatt over en ukes ferie, men fikk ikke lest så kjempemye likevel. Det er begrenset hvor mye tid en kan sitte med nesen i en bok når man ferierer med familie og besøker familie. Men leselysten nærmer seg topp, og det er det viktigste. Ellers er det bare å innse at uten lydbøker og barnebøker, som det har vært lite av så langt i år, så rekker jeg sjelden mer enn 4 bøker på en måned. Og det er ikke så aller verst det. Disse bøkene leste jeg i mars:

Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward
Hver dag av David Levithan
The White Book av Han Kang
Almost Love av Louise O´Neill
Snokeboka av Lisa Aisato

Sing, Unburied, SingFørst ut var marsboken i Labben sin lesesirkel på Goodreads. Kategorien var potensielle Booker-nominerte til langlisten som kommer i juli, og valget falt på Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward. Denne boken likte jeg veldig godt og jeg vil kalle den en bok i min gate. Den har en touch magisk realisme, overtro, menneskelige relasjoner, tragiske skjebner og er samfunnskritisk. Boken veksler mellom tre ulike fortellerstemmer, Jojo, Leoni og Richie. Jojo er en 13 år gammel gutt som bor med moren og besteforeldrene sine. Moren, Leonie, er afroamerikansk, sliter med å ta vare på både seg selv og barna, og faren Michael, som er hvit, sitter i fengsel. Richie er en ung fange som bestefaren til Jojo møtte og følte ansvar for da han selv satt i det samme fengselet som svigersønnen nå sitter i. Sing, Unburied, Sing  sier nok en god del om det amerikanske samfunnet i dag, spesielt om raseproblematikk, narkotikaproblemer og fattigdom, som alle tre henger sammen. Boken har et poetisk språk, men er relativt lettlest og er en både vakker og vond fortelling.

"Hver dag" av David LevithanHver dag av David Levithan er en bok jeg har hatt på leselisten, i diverse skolebibliotekhyller og i egen bokhylle ganske lenge. Nå når den skal komme som film fikk jeg plutselig ett spark bak til å lese den. Jeg har hørt mye bra om den, men må si jeg ble litt skuffet... Hver dag handler om A, som av ukjent årsak ikke har en egen kropp, men våkner opp i en ny kropp hver dag. Slik har livet til A alltid vært. Når han en dag våkner opp som kjæresten til Rhiannon ender han opp med å forelske seg i henne, og han/hun begynner å bli mindre forsiktig med hvordan andres liv kan påvirkes ved at han/hun låner kroppen deres en dag. Dette blir det bråk av. I starten er jeg veldig fascinert. Hva gjør oss til den personen vi er? A er kjønnsløs, har ikke familie eller venner og har nye mennesker rundt seg hver dag. Her er det mange interessante aspekter. Min opplevelse gikk likevel fra at jeg synes dette var fascinerende til å bli litt mer søkt med for mange ubesvarte spørsmål. I tillegg synes jeg kjærlighetshistorien tar for mye plass. Dette endte opp med å bli mer en kjærlighetshistorie enn den interessante historien det så ut til å være i første halvdel.

The White BookLevende og døde av Han Kang var blant mine favoritter fra i fjor og gledet meg derfor til en ny bok av forfatteren. Da hun nok en gang kom på langlisten til den internasjonale Booker-prisen annonsert i mars, så var anledningen der. The White Book er en rekke selvbiografiske korte tekster som tar utgangspunkt i hvite ting. Han Kang skriver spesielt om sin eldre søster som døde like etter fødselen, om sine egne tanker og sorg og hvordan foreldrene hennes må ha opplevd det. Enkelte av tekstene gjør veldig inntrykk på meg, mens andre sliter jeg med å ta innover meg. Jeg tror ikke jeg var helt mottakelig for denne boken akkurat nå og håper å lese i den igjen på et annet tidspunkt. Jeg synes ofte det er litt vanskelig å lese lyrikk og kortprosa og er heller ikke så veldig vant med det. Jeg får alltid med meg bruddstykker, men føler ikke jeg får fullt utbytte. Her er det bare å øve seg på den måten å lese på før jeg gir meg i kast med denne igjen.

Almost LoveI fjor leste jeg den sterke Printz-nominerte Asking for it av den irske forfatteren Louise O´Neill. Da hun kom med ny bok i år, denne gang for voksne, var jeg raskt ut med å kjøpe den, og den ble første bok ut i påskeferien. Nok en gang har O´Neill skapt en ganske usympatisk, men realistisk hovedperson, Sarah. Denne gang havner hun i et destruktivt forhold med en eldre mann, Matthew. Til tross for at hun er skeptisk til ham i starten blir hun etter hvert tiltrukket og ganske besatt av rikdommen og makten hans. Hun lar han fullstendig ta kontrollen over henne og resten av livet hennes er det ikke lenger så nøye med. Boken har diverse frempek og skifter mellom å fortelle oss om hovedpersonens liv i nåtid og da hun traff og hadde et forhold til Matthew.

Almost Love er en spennende, ubehagelig og drivende bok som er vanskelig å legge fra seg. Til tross for tittelen og at den handler om en romanse, er dette ingen romantisk bok. Sarah blir så absolutt utnyttet av Matthew, men han er likevel ikke alene skyld i hennes dårlige valg i livet. Hun slet med å forholde seg til sine nærmeste også før hun møtte ham, og det blir ikke bedre etterpå. Hennes problematiske forhold til sin far og at moren døde da Sarah var barn, er nok også en god del av årsaken til at hun har problemer med å knytte seg til andre mennesker. Dette er også noe av det boken utforsker. Til tross for at boken har kvaliteter og jeg ble veldig revet med i den, sliter jeg litt med å se hva forfatteren vil at vi skal få ut av historien. Det er uansett forfriskende å lese om kvinnelige hovedpersoner som er så full i feil og tar så mange dårlige valg som Sarah.

SnokebokaJeg satte meg et mål i starten av 2018 om å lese flere bøker av forfattere jeg har lest og likt veldig godt tidligere. Denne måneden har jeg lest hele tre bøker av forfattere bak noen av mine favorittbøker. Lisa Aisato leser jeg vel en ny bok av i året og de gamle leser jeg på nytt og på nytt, så hun teller nesten ikke.  Snokeboka kom akkurat i tide til at yngstedatteren ble fire år og den er allerede lest flere ganger. Den handler om å være flue på veggen, men helt bokstavelig, om en flue som ser hva som foregår bak husets fire vegger. Boken tar utgangspunkt i en rekke mennesker som står samlet i en heis. På de påfølgende sidene får vi vite litt om hvem disse menneskene er når de er hjemme hos seg selv. Med Lisa Aisato sine bøker er det muligens slik at mor får enda mer utbytte og glede av bøkene enn barna, men begge jentene min liker dem godt. Snokeboka er kanskje litt mer tydelig morsom enn Aisato sine siste utgivelser, men som alle hennes bøker også sår og ettertenksom. Og så holdt jeg på å glemme å nevne Lisa Aisato sine praktfulle illustrasjoner.

April er allerede nesten en uke gammel og ingen bøker er foreløpig ferdiglest. Jeg har som vanlig planer om en god del jeg skal lese. Jeg skal lese ferdig noen av bøkene jeg holder på med, høre ferdig årets første lydbok, og så har jeg planer om å begynne på rekken av tidligere Booker-vinnere frem mot Man Booker sin kåring av tidenes vinner i mai/juni. I tillegg vil jeg lese i hvert fall en bok til enten fra lang- eller kortlisten til de internasjonale Booker-prisen. Hva er dine planer?

torsdag 8. mars 2018

Dette leste jeg i februar: tvangstanker, fantasy og overraskende fengende klassiker

Mars er godt i gang og det er mer enn på tide å oppsummere februar. Februar har som nevnt i forrige innlegg vært preget av sykdom hjemme hos oss. Den ene etter den andre har vært syk ikke bare en gang, men to og tre. Jeg skal ikke si noe mer om det, men både overskudd til blogging og lesing har vært noe labert. Jeg har likevel hatt noen gode og sterke leseopplevelser også i februar:

Anorektisk av Ingeborg Senneset
Turtles All The Way Down av John Green
Maresi av Maria Turtschaninoff
Overtalelse av Jane Austen

Først ut var Anorektisk, en sakprosa-bok skrevet av Ingeborg Senneset om hennes egen kamp med sykdommen tittelen henspiller til. Boken tar for seg hennes tre innleggelser på ulike behandlingsinstitusjoner og er basert på hennes egne blogginnlegg og dagboknotater. La meg bare si at det var et lite mareritt og være del av denne boken. Jeg har lest litt om sykdommen tidligere, men jeg har aldri før virkelig forstått hvor grusom den er. Forfatteren gir et veldig personlig og nært innblikk i livet med anoreksi, så nært at jeg kjenner det fysisk (det kan nevnes at jeg muligens kjente det ekstra godt fysisk da jeg hadde influensa mens jeg leste deler av boken). Det verste er likevel å lese om det fengselet det må være å leve med en sykdom som hele tiden jobber mot deg og prøver å ta livet ditt. Den får deg til å lure både deg selv og andre slik at den kan fortsette som før, med tvangstanker om sulting, oppkast og trening. Den får deg til å behandle de du er glad i dårlig fordi de ønsker å ta bort sykdommen. Dette er en bok jeg er glad jeg har lest, men som jeg også er glad jeg er ferdig med. En viktig bok for å forstå en sykdom som de færreste virker å forstå (også helsepersonell) og som er utrolig vanskelig, men ikke umulig, å bekjempe. Boken har et langt faglig forord av Finn Skårderud som man muligens får bedre utbytte av å lese i etterkant.

Anorektisk kjøpte jeg og leste først og fremst fordi den er nominert til Bokbloggerprisen 2017 og hadde samlesingsmåned i februar. Ved å trykke lenken kan du lese mer om det og finne lenker til andre innlegg om boken. Jeg leste den også i forbindelse med Moshonista sin biosirkel der rundens tema var uoppdragne piker. Nå er det vel heller sykdommen som er uoppdragen enn Ingeborg Senneset selv. Sykdommen får henne til å gjøre alt det de som passer på henne ikke vil at hun skal gjøre, og å lure dem til å tro at gjør alt det riktige. Ta 1000 spretthopp midt på natten eller i dusjen når ingen hører eller ser for eksempel. Ellers vil jeg også si at å gi ut en så naken og rå bok om seg selv, og ikke minst at den inneholder en god del kritikk mot helsevesenet er ganske uoppdragent og tøft gjort.

Turtles All the Way DownNestemann ut ble John Green, en forfatter jeg har hatt planer om å lese mer av i flere år nå. Når han nå kom med sin første utgivelse etter suksessen (og en av mine favorittbøker) The Fault in Our Stars fra 2012, fristet det å starte der. Boken handler om Aza på 16 år som lever med sterk angst og tvangstanker, spesielt rundt bakterier og renslighet. Handlingen i boken drives frem av mysteriet rundt en forsvunnet lokal millionær og en utlovet dusør. Bestevenninnen til Aza, Daisy, ønsker seg de pengene og vil løse mysteriet. Hun vet også at Aza kjente millionærens sønn i barndommen og får henne med seg i jakten. Turtles All The Way Down levde ikke helt opp til TFIOS for min del, men jeg likte den likevel bedre enn Paper Towns. Det har blitt påpekt at det er en av Greens mer lavmælte bøker og den mangler noe av intensiteten og humoren fra flere av hans andre bøker. Jeg synes han som vanlig skriver frem troverdige tenåringskarakterer på sitt mest sårbare. Aza sin indre tankespiral og de utfordringene hun har i livet kommer godt frem. Også hvordan dette påvirker de rundt henne, spesielt bestevenninnen Daisy.

Det er mulig boken virker mindre intens siden jeg like før hadde lest om tvangstanker i Anorektisk som er hakket mer ekstreme enn her. John Green klarer likevel med sitt gode språk og ved gjentakelser å gi meg den kvelende og slitsomme følelsen det må være å bli fanget av sine egne tanker og aldri komme seg ut av spiralen. Han bruker også i gjenkjennelig stil mange referanser til både klassisk litteratur og mer moderne referanser som Star Wars.

Maresi (Krøniker fra Det Røde Klosteret #1)Finske Maresi ble første bok ut i min fantasyutfordring, der jeg håper å finne ut om jeg egentlig liker sjangeren eller det kun gjaldt Harry Potter og et påfølgende blaff av interesse for mange år siden. Maresi er en ung jente som er sendt til øyen Menos og Det røde klosteret der kun kvinner lever. Unge jenter sendes dit blant annet for å unngå vold og forfølgelse og for å få en utdannelse. En av de som kommer dit etter å ha rømt fra sin voldelige far, er Jai. Hun er det nyeste tilskuddet i klosteret og Maresi får i oppgave å være hennes fadder. Dramatikken starter for fullt når det viser seg at faren til Jai på ingen måte har gitt opp jakten på datteren, og raseriet over å ha blitt sveket og lurt er voldsomt.

Jeg likte godt konseptet og bakgrunnshistorien med Det røde klosteret, men den overbeviste ikke helt fra start. Det er en kort bok, men det tok likevel lang tid uten at det skjer spesielt mye. Ikke at det er noe galt med oppbygging av univers, men boken opplevdes nesten litt todelt. Det er også noe forvirrende at den språklig sett føles som en barnebok, men innholdsmessig mye mer i ungdomssegmentet. Det er relativt mørkt og brutalt, men uten spesielt grafiske beskrivelser. Jeg har altså litt blandede følelser for denne, men ble såpass fenget  i siste halvdel at jeg måtte inn å sjekke når neste bok kommer, og det er jo et godt tegn.


Overtalelse - ebok
Jane Austen har stått på leselisten og planen lenge. 2018 ble altså året da jeg fullførte min første bok av henne. Jeg må innrømme at jeg har gruet meg litt etter at jeg for noen år siden slet med Northanger Abbey og ga opp halvveis. Jeg har alle Jane Austen sine bøker på engelsk i bokhyllen, men valgte likevel å skaffe meg et norskt digitalt leseeksemplar fra Aschehoug før jeg turde å gå i gang med Overtalelse. Jeg er rimelig sikker på at språket ble et hinder forrige gang, da jeg syntes at språket var tungt og vanskelig. Jeg går helt sikkert glipp av mye ved å ikke lese på originalspråket, men samtidig kom jeg meg ganske enkelt gjennom denne gangen og koste meg skikkelig. Jeg opplever også oversettelsen som veldig god. Jeg tenkte ikke over språket underveis, men tenker i etterkant at spesielt de fornærmende kommentarene og ikke minst kjærlighetsbrevet hadde gjort seg best på engelsk.

Jeg ble rett og slett overrasket over hvor fengende Jane Austen kunne være og hvor godt jeg likte boken. Jeg skjønner godt at populariteten hennes består. Det er for det første veldig interessant å lese om dagliglivet på 1800-tallet. Det som gir en ekstra brodd til boken er hvordan Austen harselerer med blant annet snobberi. Hovedperson Anne Tyler er av det sympatiske slaget, men hennes søstre og far bryr seg mer om seg selv, hvordan de oppfattes og hvem de omgås enn noe annet. I det ene øyeblikket ber de Anne hilse hjertelig til sin venninne, før de i det neste snakker om den fryktelige kjolen hun hadde på seg her om dagen. I tillegg og ikke minst er Overtalelse så utrolig romantisk, på den aller beste måten. Sakte oppbygging, spenning og lengsel som til slutt belønnes, har mange benyttet i romantiske historier etter henne, men Jane Austen er mesteren. Nå gleder jeg meg til flere Jane Austen-bøker. Hvis jeg skal prøve meg på de engelske versjonene tror jeg at jeg starter med Pride and Prejudice, for der kjenner jeg historien relativt godt fra før. Overtalelse var mitt valg til denne runden av bokhyllelesing hos Boktanker.

Alt i alt ga februar meg ikke veldig mange, men ulike og gode leseopplevelser. Fire bøker ga hele ti kryss i årets mål, så jeg er godt fornøyd. Mars består foreløpig av ingen ferdigleste bøker. Jeg har påbegynt en av årets mursteiner, og forfattermål, David Copperfield av Dickens og holder på med februarboken i Labbens lesesirkel på Goodreads. Ellers satser jeg på å lese noe fra langlisten til den internasjonale Booker-prisen som kommer førstkommende mandag. Og kanskje starte på en tidligere Booker-vinner frem mot jubileumsprisen der tidenes Booker-vinner skal kåres i juni.

torsdag 15. februar 2018

Oppsummering januar

Februar er allerede over halvveis, men oppsummeringen har latt vente på seg. Influensaen har herjet hjemme hos oss, så det er ihvertfall en slags unnskyldning.

2018 startet egentlig litt trått, og etter årets første måned hang jeg allerede etter på antall leste bøker. Jeg bestemte meg derfor for å nedjustere målet mitt på Goodreads til 52, fordi jeg bare blir stresset av å se at jeg henger etter hver gang jeg går inn dit. Målet om 60 leste bøker blir stående på bloggen enn så lenge. Jeg snek ellers inn de to beste norske 2017-romanene jeg har lest akkurat før fristen til å nominere til Bokbloggerprisen, så januar startet faktisk ganske forrykende. Jeg endte opp med 4 leste bøker i januar, og likte alle bøkene ganske godt, så fornøyd er jeg uansett, og et overkommelig antall å skrive om i ett innlegg. Disse bøkene leste jeg:

Tung tids tale av Olaug Nilssen
Dette livet eller det neste av Demian Vitanza
Komme hjem av Yaa Gyasi
Little Women av Louisa May Alcott

"Tung tids tale roman" av Olaug NilssenTung tids tale var en kjapp affære å lese, men jeg kommer nok ikke til å glemme denne boken så lett. Olaug Nilssen har en sønn som er rammet av autisme, noe hun har fortalt om i media tidligere. Tung tids tale handler også om det, gitt ut som roman, men oppleves kanskje mest som en litterær sakprosa. Disse sjangrene er ikke så viktig for meg, bare så det er sagt. Sønnen til forfatteren virket ikke syk i sine første leveår, han hadde til og med et godt språk for sin alder. Dette gjør det nok ekstra vanskelig for foreldrene å akseptere det som er i ferd med å skje med ham. Han mister språket, og blir stadig mer utagerende. Foreldrene trenger hjelp. Det offentlige ønsker å sette han i en bås som foreldrene kjemper hardt i mot. Det er en mors kamp i systemet, og for at sønnen skal få så riktig hjelp som mulig, og å ha det så godt som mulig. Nok en gang kan jeg bruke ordet hjerteskjærende om en bok jeg har lest. Romanen er skrevet i du-form til sønnen Daniel, og føles veldig nær og personlig. Ja, det er utmattende å lese om både hverdagen med Daniel og byråkratiet moren må gjennom, men først og fremst er det en kjærlighetshistorie om et barn, skrevet av en mor.

"Dette livet eller det neste roman" av Demian VitanzaDette livet eller det neste er også en slags crossover mellom roman og sakprosa vil jeg si, selv om også denne er gitt ut som roman. Forfatter Vitanza intervjuer en tidligere norskpakistaner som dro ti Syria for å kjempe mot Assad. Under intervjuene sitter han fengslet i Norge. Språket er ganske muntlig og er Tariq som forteller om sine opplevelser. Stort sett lever man seg inn i hendelsene, som er fra både Norge, Pakistan og Syria, mens innimellom blir man revet ut og minnet på at dette er et intervju ved at Tariq stiller forfatteren spørsmål eller kommenterer noe. Dette er ikke forstyrrende på noen måte, det bidrar heller til at boken oppleves som original i formen. Historien er ellers en ypperlig fortsettelse etter den innføringen To søstre av Åsne Seierstad ga meg i fjor.

"Komme hjem" av Yaa GyasiDa Komme hjem (Homegoing) av Yaa Gyasi dukket opp i postkassen, en bok jeg har hatt lyst å lese lenge, måtte jeg legge alle andre planer bort og bare starte på den. Komme hjem er en sterk fortelling som starter i det som nå er kjent som Ghana i 1700-tallet. Vi blir fortalt historien til to halvsøstre som ender opp med å følge hvert sitt spor. Deretter følger vi de to søstrene sine slektsledd fremover i tid, i annethvert kapittel. Jeg synes nok boken er best i første halvdel og da er den en ekte page turner. Etter hvert gikk det litt i surr for meg med navnene, men heldigvis er det et slektskart fremst i boken. Gyasi klarer stort sett å skape engasjement for hver av karakterene og historiene til tross for det relativt korte sideantallet vi får om hver. Jeg synes det er imponerende hvordan hun klarer å skrive en så fengende bok og samtidig gi oss en historietime over 400 år. For historiene går helt frem til i dag. Og jeg skal innrømme at jeg jukset bittelitt da jeg meldte meg på med denne hos bokhylleutfordringen til Hedda hos Boktanker i januar, bok med gult omslag, men boken kom da fra egen bokhylle, om enn noen dager etter årets start.

Image result for little womenLittle Women ble månedens bok i Labbens lesesirkel. Jeg har tidligere sett filmen som kom en gang på 90-tallet med to av mine absolutte favoritter den gang, Winona Ryder og Claire Danes. Little Women er en fin historie om fire søstre som vokser opp under den amerikanske borgerkrigen i New England. Det er vakre Meg, noe rampete Jo, sjenerte Beth og den mer selvsentrerte Amy. Little Women er første bok i en serie på 4 (?) bøker om søstrene og i mange utgaver er de to første delene med. I min var kun første med og jeg vet fra filmen om en del ting som ikke skjedde i boken, så filmen tar nok for seg mer enn kun den første, men usikker på om den tar for seg alle bøkene. Det tok en god del tid før jeg fant denne boken interessant, og jeg måtte stadig vekk minne meg på at den ble skrevet på 1860-tallet. Det er også en barne-/ungdomsbok, og som mange barnebøker før i tiden, en del også nå, er den veldig oppdragende og moraliserende. Det er visse egenskaper en ung kvinne skal ha, som moren og jentene selv også etter hvert skjønner at de må jobbe for og det er mulig å oppnå. Jo har for eksempel mye sinne i seg, og moren forteller henne at det har hun også, men at hun jobber hver dag med å holde det i sjakk. Vi følger også søstrene gjennom hendelser som gir dem lærdom om hva som er viktig i livet og moralen er absolutt god. Jeg tror likevel jeg foretrekker å se BBC-serien som NRK sendte i julen fremfor å lese videre om søstrene March.

Bokhyllekryssene ble det ikke uventet flere av i januar, som jo bare skulle mangle. Norge, Ghana og USA er nasjonalitetene som ble lest, så bra med kryss også der. En 1001-bok ble det også, så 7 kryss på 4 bøker, er ikke så verst, selv om det ikke er annet å vente i januar. Jeg håper å starte på fantasy/sci-fi-utfordringen min i februar og muligens komme i gang med en av årets mursteiner. 1001-kryss bør jeg også skaffe meg for å ikke henge etter der.

Hva fikk du lest i januar?

fredag 19. januar 2018

Leseåret 2017 oppsummert

Å finne motivasjon til å skrive noe om leseåret 2017 har vært overraskende vanskelig. Da Labbens bokblogg nylig oppsummerte sitt leseår med noen kategorier som virket spennende, kom endelig et snev av motivasjon. Jeg har altså lånt kategoriene fra Labben sin blogg, som igjen har lånt dem annetsteds fra. Her er 2017 oppsummert i følgende kategorier:
 

Boken jeg trodde jeg skulle elske som skuffet:
Det var nok ingen voldsomme skuffelser i 2017, men flere bøker jeg trodde og ønsket å like godt, som ble bare sånn passe opplevelser. Jeg kan nevne både Julian Barnes The Sense of An Ending, Coetzee sin Boyhood og Ian McEwan sin Sementhagen. Den jeg hadde størst forhåpninger til var nok likevel Kazuo Ishiguro sin Never Let Me Go , som jeg aldri klarte å leve meg helt inn i. Så må jeg ikke glemme å nevne Jan Kjærstad sin Berge, som fikk kjempegode kritikker, men som jeg blir mer og mer irritert på ettersom tiden går. Felles for disse bøkene er både gode kritikker og at jeg hadde en forventning om at de skulle gjøre noe spesielt med meg, provosere, røre, men så satt jeg igjen med ganske lite etterpå.

Mest overraskende:
Born a Crime by Trevor NoahFjorårets første biosirkel hos Moshonista hadde tema From Rags to Riches. På Audible fant jeg en bok av en komiker jeg hadde hørt lite om, men som kunne passe i kategorien. Boken er Born a Crime av Trevor Noah og endte opp med å bli en bok jeg likte veldig godt. Noah vokste opp i Sør-Afrika og boken handler om hans oppvekst både under og etter Apartheid. Tittlen spiller på at Noah har en svart mor og en hvit far, og dermed er et resultat av et forhold som var helt ulovlig. Boken inneholder ulike historier og episoder fra hans liv i litt tilfeldig rekkefølge, alt fra høyst dramatiske til hysterisk morsomme. Trevor Noah er i dag programleder for et av de store talkshowene i USA, The Daily Show. Anbefales som lydbok med forfatteren selv som oppleser.

Boken jeg overtalte alle andre til å lese:
Som privatperson har jeg forsøkt å overtale andre til å lese mange av 2017s favoritter både gjennom utfordringer på blogg og ved å gi bøker i gave, men jeg er ikke sikker på om så mange har lest enda. Jeg leste så mange gode bøker i 2017 pluss at jeg ikke nødvendigvis tror at en bok jeg virkelig liker passer for alle andre. Jeg tror likevel at En sånn jente av Monica Flatabø er den boken jeg har snakket mest om, fordi jeg mener den er så viktig. Som skolebibliotekar er det jo en del av jobben å overtale andre til å lese bøker jeg tror de vil like. Jeg har i år lest spesielt mange sterke og vonde historier og de er ikke alltid like lett å selge inn i tillegg til at de har temaer en skal være litt forsiktig med å presse på hvem som helst. Jeg har ellers overtalt minst to i det siste, en elev og en ansatt, til å lese MISS av Synne Sun Løes, en morsom ungdomsbok om utenforskap og å gå mot strømmen.

Boken jeg leste utelukkende pga anbefaling fra andre:
Keiseren av Portugalia by Selma LagerlöfDa Stine hadde jubileum på bloggen sin oppfordret hun de som kommenterte til å gi henne i "lekse" å lese en av sine egne favoritter. Både jeg og noen andre ba henne gi oss en bok tilbake og min ble Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf. Selv om forfatteren er kjent hadde jeg ikke noe kjennskap til denne boken fra før. Boken har for det første et nydelig språk, og for det andre en god historie. Jan fra Skrolycka er ikke en mann som gjør seg bemerket eller lar seg lett begeistre. Når han for første gang får datteren sin i armene endrer dette seg og alt i resten av hans liver dreier seg om hans øyesten, Klara Gulla. Jeg vil ikke si så mye mer om denne boken enn at det er en tragisk og rørende historie om en kjærlighet som er så altoppslukende at den blir ødeleggende.

Beste påbegynte serie:
Bokserier er noe jeg prøver å lese lite av fordi jeg allerede har påbegynt så utrolig mange og de ofte begynner veldig bra, men taper seg. Jeg leste og likte Huset med den blinde glassveranda som kanskje ikke kan kalles en serie, men det er i hvert fall første bok i en trilogi. Ellers kan jeg nevne Autumn av Ali Smith som er første bok i en slags årstidsserie. Det var min første bok av Smith og ble lest først og fremst fordi den kom på Man Booker Shortlist i fjor. Boken er absolutt god, selv om jeg skal innrømme at jeg ikke hang med hele veien, og inneholder en av de morsomste scenene jeg tror jeg noensinne har lest. Så den er absolutt verdt å nevne.

Ny favorittforfatter oppdaget i 2017:
Sør-koreanske Han Kang er en forfatter jeg veldig gjerne vil lese mer av. I 2017 leste jeg hennes Levende og døde som gjorde sterkt inntrykk. Boken er basert  på et folkeopprør i Gwangju, Sør-Korea i 1980. Opprøret mot diktaturet ble slått hardt ned på av hæren, sivile ble slaktet, fengslet og torturert etter ordre fra diktator Chun Doo-hwan. Ikke bare var denne boken sterk lesning og fortalte meg om hendelser i historien jeg ikke kunne noe om fra før. Han Kang skriver også på en måte som appellerte veldig til meg. Boken fortelles både fra ulike synspunkt og også i litt ulik form. Hun har også et direkte og nøytralt språk som gjør enkelte sterke scener bare enda sterkere for meg. The Vegetarian hadde jeg allerede ulest i bokhyllen og nå har jeg også kjøpt hennes siste bok, The White Book, så satser på mer Han Kang i 2018.

Beste bok fra en sjanger jeg sjelden leser:
Jeg har lest lite sakprosa opp gjennom årene. Så lite at jeg tidligere år satte meg mål om å lese en eller to og slet med å klare det. Men i 2017 leste jeg derimot ganske mange bøker i sjangeren, så nå føler jeg at jeg alltid har lest masse sakprosa. Jeg trekker likevel frem en sakprosabok, nemlig En av oss av Åsne Sejerstad, hennes bok om 22.juli-angrepet på Utøya og regjeringskvartalet. Dette blir nok ikke siste gang denne boken dukker opp i dette innlegget.

Den mest umulige å legge fra seg: 
One of Us Is Lying by Karen M. McManusOne Of Us Is Lying av Karen McManus var nok årets pageturner for min del. Den er for så vidt relativt klisjefull og ikke like troverdig hele veien, men akk så underholdende. Jeg kan ikke lese for mange sånne bøker, men innimellom er det akkurat sånne bøker jeg trenger. Den er kalt en blanding av The Breakfast Club og Pretty Little Liars, hvis det sier deg noe, og er en slags thriller med ingredienser som romantikk, intriger, high school-stereotypier og mye spenning. Jeg venter fortsatt på at noen skal annonsere at denne kommer som film eller TV-serie.


Mest minneverdige karakteren:
I innlegget der boken Kan vi ikke bare late av Camilla Stormo ble omtalt, skrev jeg følgende: Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Jeg blir derfor helt nødt til å svare henne. Jossi er ikke bokens hovedkarakter, men en viktig bikarakter i hovedpersonens utvikling. Karakteren er allerede beskrevet i sitatet og er en karakter du bare må bli glad i. For de som har lest The Sky Is Everywhere eller The Fault in Our Stars, er hun en karakter på linje med (i hvert fall nesten) Joe og Augustus.

Ellers vil jeg nevne Jan fra Skrolycka, Tora fra Huset med den blinde glassveranda og Lydia fra Everything I Never Told You som svært minneverdige karakterer fra 2017.

Boken som var nydeligst skrevet:
Jeg tror jeg må si Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf her også. Jeg skal definitivt lese mer Selma Lagerlöf. Jeg vil også nevne Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo. Heldigvis finnes det to bøker til om Tora og flere titler fra Wassmo i min bokhylle.

Mest tankevekkende bok:
En sånn jente by Monica FlatabøEn sånn jente. En bok om voldtekt av Monica Flatabø var nok årets mest  urovekkende lesning. Boken ble lest før metoo-kampanjen satte i gang for fullt og avdekker skremmende holdninger og manglende kunnskap hos blant annet ungdom, foreldre og politi rundt seksualitet og voldtekt. Den største delen av boken handler om serievoldtekstmann, Julio Kopseng. Han fikk til slutt lovens strengeste straff, men fikk holde på altfor mange år uten at politiet tok anmeldelsene av ham på alvor. Boken inneholder også historier fra et ungdomsmiljø i Norge, Hemsedal-saken og andre kvinner som forteller om voldtekt og overgrep. Holdningene som kommer frem overrasket meg da jeg trodde de var tilbakelagt. Metoo har bekreftet bokens inntrykk av at vi har en lang vei å gå når det viser seg at i det ene miljøet etter det andre har det foregått seksuell trakassering som har blitt akseptert og feid under teppet.

Jeg kan også nevne boken Asking for it av Louise O´Neill som omhandler mye av det samme, men i romanform. Forfatteren gjør noen grep for å gjøre det ekstra vanskelig for leseren å ta stilling både til om kampen er verdt å ta, og ved å gi oss en hovedperson det er vanskelig å sympatisere med.

Boken jeg ikke kan skjønne at jeg ventet til 2017 med å lese:
Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo har stått i bokhyllen min lenge. Jeg har ikke lest noe annet av Wassmo tidligere, og denne boken er til og med på 1001-listen (og ikke bare i den norske utgaven). En nydelig og vond bok om Tora sin oppvekst under fattige kår i Nord-Norge. Det er mye elendighet her, men heldigvis også litt håp og noen lyspunkt underveis. Jeg nevnte også Tora under minneverdig karakter. Tora var et av navnene jeg foreslo til min yngste datter. Etter å ha lest denne boken tenkte jeg at jeg skulle ha kjempet hardere for det navnet, selv om jeg er veldig fornøyd med navnet hun fikk, bare så det er sagt;-)

Her vil jeg også nevne Speak av Laurie Halse Anderson. For en som leser mye ungdomsbøker har jeg ikke kunnet unngå å høre om denne boken i mange år. Den står på lister over de beste ungdomsbøkene, og den dukker stadig opp på lister over "banned books" i USA. I tillegg har jeg lest en annen bok av forfatteren, Vinterjenter, som jeg likte veldig godt. Det er enda en bok om seksuelle overgrep, og med det mener jeg ikke at det skrives for mye om det, bare at jeg har litt tilfeldig og passende lest flere av dem i 2017. Hovedpersonen i Speak velger å ringe politiet på en fest sommeren før hun skal begynne på high school. Det er ikke populært hos hennes medelever. Hvorfor hun gjorde det er det egentlig ingen som prøver å forstå, og Melinda forteller heller ingenting, for hun har sluttet å snakke.

Favorittsitat: 
"Hun sto og så mot døren akkurat idet familien hennes kom. Ali løp gråtende mot henne, omfavnet henne. "Jeg er så sinnsykt glad for at du lever", hvisket han. Faren stormet også bort, og tok henne i armene sine. Han skalv. Han klemte henne, kysset henne, klemte henne igjen. "Så fint at du er her," sa han igjen og igjen. Men moren så henne ikke. Hun så bare den som ikke var der. "(En av oss - Åsne Seierstad, s. 386).


Og så må jeg jo ha med dette:
"Bibliotekarane masar aldri. Dei har nok med seg sjølv. Dei glor ut i lufta eller inn i skjemen, som om alt har gått gale for dei den dagen, eller heile livet, for den del. Det er alltid dei mest uglye jentene i klassen som blir bibliotekar (Menn som ingen treng - Frode Grytten, s. 89).
Korteste bok:
Det ser ut som det er Cornelia og den underlige skogen av Nora Brech på 32 sider. Jeg leste noen nye norske bildebøker i fjor, men dette er nok den korteste av dem, og nesten uten tekst.

Lengste bok:
Anna Karenina av Lev Tolstoj på 964 sider er den absolutt lengste. Jeg startet på den tidlig på året og leste den innimellom andre bøker, så jeg var vel ikke ferdig før slutten av sommeren. Jeg har lest svært få mursteiner de siste årene, men både å lese boken litt innimellom og å lese den på kindle fungerte bra og det har jeg planer om å prøve igjen i år på en av Dickens-mursteinene.

Favorittbok av en forfatter jeg har lest tidligere:
Det må jo bli Åsne Seierstad, som jeg ikke bare leste en ny favoritt av i 2017, men to. Både To søstre og En av oss var sterke og gode bøker. Førstnevnte fikk Bokbloggerprisen i fjor, vel fortjent, og er vel fortsatt en bestselger, så da har jeg ikke så dårlig samvittighet for at den ikke får all verden med omtale i dette innlegget, selv om den er en av de absolutte beste bøkene jeg leste i fjor. Jeg har tidligere lest Bokhandleren i Kabul, som jeg likte, men som jeg ikke husker som like god som de to andre jeg nå har lest.

Beste debutroman:
Everything I Never Told You by Celeste NgEverything I Never Told You av Celeste Ng ble den sist leste boken i 2017. Det er en var og hjerteskjærende bok. En historie om alt det usagte, forventninger, om å skille seg ut, og om det vanskelige ved å være en del av en familie. Det handler om familien til Lydia, en tenåringsjente som blir funnet død i den lokale innsjøen. Vi følger familien både før og etter Lydia sin død, og fokuset i boken er på henne og hvordan resten av familien forholder seg til henne. Foreldrene som begge ønsker for henne det de ikke selv fikk muligheten til, broren som vet godt at Lydia er foreldrenes favoritt, men er den eneste Lydia føler forstår henne, og lillesøsteren som ser mye, men som ikke blir sett av noen.

Boken det var gøyest å lese:
Jeg har i 2017 begynt å lese bøker for min eldste datter med mer tekst og mindre bilder. Roald Dahl står som en favoritt for meg fra barndommen, og ungdomstiden egentlig, da jeg leste mange av hans noveller. I høst har vi lest både Heksene og Georgs magiske medisin som var utrolig gøy, og ikke minst skumle (spesielt Heksene).

Boken som fikk meg til å gråte:
En av oss by Åsne SeierstadJeg leste mange bøker i 2017 som var både vonde, rørende og rett og slett hjerteskjærende, men kan kun huske en bok som fikk meg til å gråte. En av oss av Åsne Sejerstad om 22.juli-angrepene fikk meg til å gråte en god del. Jeg var jo veldig klar over på forhånd hvilken del av boken som kom til å bli vanskeligst og sterkest å lese. Jeg prøvde derfor å forberede meg best mulig og å lese den på et tidspunkt der jeg kunne være i fred med tårene mine.



Årets skjulte perle:
En bok jeg enda ikke har nevnt og som jeg likte veldig godt er If I Was Your Girl av Meredith Russo. Dette er en ungdomsbok om Andrew som etter depresjon og selvmordsforsøk velger å bli til Amanda. Hun flytter til faren i en annen by der ingen kjenner hennes historie og forsøker å begynne med blanke ark, noe som ikke er særlig lett. Jeg kom over denne under tilbudene på Amazon og hadde ikke hadde hørt om den før. Derfor kan jeg vel kalle den skjult. Boken er rett og slett bare fin og ikke minst interessant

Boken som ødela meg:
Jeg har i det hele tatt lest mange hjerteskjærende fortellinger i 2017, både fiktive og basert på virkelige hendelser. Jeg vet at jeg har brukt hjerteskjærende mange ganger i dette innlegget, men jeg synes det er det ordet som beskriver best følelsen noen av disse historiene gir meg. Faren sin destruktive, men likevel så vakre kjærlighet til datteren i Keiseren i Portugalia, familien som ikke snakker sammen i Everything I Never Told You, farens desperate leting etter døtrene sine i To søstre, grusomhetene i både Levende og døde, The Underground Railroad og Ære være mine døtre. Og ikke minst Tora...og Lenny fra Of Mice and Men, og Jon fra Anders Totland sin Så lenge ingen ser oss.  For å nevne bare noen altså:-)

Boken som passer best i denne kategorien er likevel, ikke overraskende, En av oss. For ødelagt er akkurat slik jeg følte meg etter å ha lest boken.

Jeg har forsøkt å få med mange bøker i dette innlegget, men likevel er det mange flere gode som hadde fortjent å nevnes. 2017 var i det hele tatt et veldig godt leseår både kvalitetsmessig og kvantitetsmessig. Kanskje mitt beste noen gang. Derfor gikk jeg i gang med 2018 med store forventninger og motivasjon, høynet innsatsen, det vil si målene, og har allerede begynt å tvile på om det går. Så nå hjalp det faktisk å oppsummere og minne meg selv på alle de gode bøkene jeg leste i fjor og tenke at det ikke er noen grunn til at jeg ikke skal finne like gode bøker i år.

Her kan du se alle bøkene jeg leste i 2017.