fredag 26. mai 2017

Sterkt og originalt fra Sør-Korea: Levende og døde


Han Kang sin Levende og døde leste jeg tidlig i april og har tenkt på og sagt at jeg skal skrive om den siden. I mai har det så langt blitt liten tid til lesing og enda mindre til skriving, og jo sjeldnere jeg skriver innlegg om bøker jo vanskeligere virker det å være. Siden det er et par måneder siden jeg leste boken er det nå blitt enda vanskeligere å finne de riktige ordene for å beskrive hvorfor denne boken ligger an til å bli blant årets beste for min del, men ved hjelp av noen notater fra her og der og sitater fra boken håper jeg likevel å få det til.

Han Kang sin Levende og døde har handling fra Sør-Korea, nærmere bestemt Gwangju. I 1980 ble et folkeopprør mot diktaturet i denne byen slått hardt ned på av hæren etter ordre fra diktator Chun Doo-hwan. Sivile ble brutalt slaktet ned og mange ble også fengslet og torturert i et kapittel av historien lite kjent for de fleste tror jeg.
                                           

Det var  mye ved denne boken som appellerte til meg, blant annet oppbyggingen og stilen. Kapitlene forteller ikke bare ulike menneskers historie, men de fortelles også på noe ulikt vis. Noen har jeg-forteller, andre har du-form, og noen fortelles i tredjeperson. I enkelte deler av boken var det litt forvirrende å skille de forskjellige personene for en som ikke er vant med koreanske navn, og også hvem det egentlig handlet om hvis ingen navn ble nevnt, men jeg føler jeg stort sett hang med, i hvert fall siden jeg kunne bla tilbake når jeg ble usikker. Jegvalgte også å bruke lite energi på dette og heller bare være i historien.

Kapitlene veksler også mellom å være i fortid eller nåtid, noen har handling fra selve opprøret mens andre handler mer om ettervirkningene og noen om begge deler. Vi møter enkeltskjebner der de fleste historiene henger sammen på et vis. Det hele starter med tenåringsgutten Dong-Ho som leter etter kameraten som han mistet da demonstrantene ble angrepet. Dong-Ho skal vise seg å være et bindeledd gjennom boken, som på koreansk skal hete noe sånt som Gutten kommer. I senere kapitler møter vi blant annet kameraten som ligger død i en massegrav et sted, guttens mor, en forlagsredaktør og et torturoffer før det hele avsluttes med en epilog fra forfatteren.

Han Kang flyttet fra Gwangju  til Seoul før opprøret skjedde og ser det hele litt utenfra, men likevel ikke, og sliter som mange andre med skyldfølelse for å ha sluppet unna. Hun fikk vite hva som skjedde ved å tyvlytte til de voksne som snakket om de brutale hendelsene og i voksen alder oppsøker hun Gwangju for å lete i arkiver, intervjue pårørende for å få vite mer og forstå.
"Jeg leste et intervju med en overlevende, som sa at å bli torturert var som å bli utsatt for radioaktiv stråling. Det trekker inn i bein og muskler, sitter i kroppen i flere tiår og forringer kromosomene. Det er en kreft i selve cellene dine som tærer på livet. Selv om du dør, selv om du går opp i flammer til bare knoklene dine er tilbake, så forsvinner det ikke" (s. 234)
Senere på siden trekker hun også paralleller til overgrep fra myndighetene som har skjedd i senere tid: "Den radioaktive strålingen har ennå ikke forsvunnet. Gwangju blir gjenfødt og myrdet om igjen og om igjen; blir smittet og fortært for å bli gjenoppbygd fra blodpølen (s. 234)"

Han Kang har et veldig direkte og nøytralt språk. Hun beskriver hendelsene som de var og det er utrolig sterkt å lese. For vær advart, her er blant annet sterke torturscener. Forfatteren stiller også spørsmål ved menneskets natur, er mennesket naturlig ondt? Den engelske tittelen Human Acts er kanskje mer dekkende for dette aspektet ved boken:
"Er det slik at menneskets eksistens er grunnleggende voldelig? Er vold den eneste helt universelle opplevelsen vi har? Er verdigheten kun et selvbedrag vi lever med, mens vi når som helst kan bli redusert til ingenting - til insekter, til beist, til klumper av puss og verk? Er verdenshistorien det fellende bevis på at dette er kjernen i våre menneskelige erfaringer? (s. 152)."
Jeg synes også den norske tittelen Levende og døde passer godt. For historien fortelles både fra de levende og døde, sistnevnte både direkte og indirekte. Og boken handler også om hvordan de levende lever videre med sårene fra fortiden, savnet etter de døde. Og ikke minst handler boken om å være menneske, død eller levende. "Du må fortelle den ordentlig, slik at ingen lenger kan fornærme min brors minne (s. 239)" sier broren til Dong-Ho da han sier ja til å la seg intervjue av forfatteren til denne boken. Og det håper jeg også de som er berørt av historien synes forfatteren har klart. Jeg synes i hvert fall hun lykkes i å hedre og fortelle historien til noen av dem.

Som sagt er dette en bok jeg likte svært godt. Jeg synes den appellerte og beriket meg på flere plan, gjennom nøkternt og direkte språk, lett eksperimenterende stil og samtidig handlet den om historiske hendelser som jeg hadde null kunnskap om fra før. Jeg ser samtidig at oppbyggingen og stilen muligens ikke appellerer like mye til alle, den kan virke forvirrende og uryddig, men for meg var det full klaff. Det er faktisk lenge siden jeg har likt en bok så godt som denne. Den er både grusom og vakker synes jeg, i det den forteller om faktiske grusomme hendelser, men samtidig om mennesket på godt og vondt.

Han Kang vant Man Booker International Prize i 2016 for The Vegetarian, en bok som i følge ryktene kommer på norsk om ikke så altfor lenge. Jeg har ikke lest den, men har den stående i bokhyllen. Lysten til å lese den ble jo ikke akkurat mindre etter Levende og døde.


Les også Tine og Rose-Marie sin anmeldelse og Labben sin lesing av boken under bokmaraton.

Eksemplaret av boken fikk jeg fra Pax forlag.


mandag 8. mai 2017

Dette leste jeg i april

April skulle liksom være måneden for krim og lydbøker. I påskeferien skulle det leses krim og Storytel-abonnement (30 dager gratis) ble skaffet fra baksiden av melkekartongen ved påskefrokosten. Jeg har brukt mye tid på å samle alle lydbøkene jeg ønsker å høre i bokhyllen i appen, og til og med lastet ned en del, men har ikke hørt ferdig en eneste. Jeg har begynt på flere, men er istedenfor blitt hektet på podcasten The Big Five der kjente mennesker har blitt personlighetstestet og får vite resultatene. Det spørs om jeg kan forsvare å bruke penger på Storytel-abonnement nå. Når det gjelder bøker lest, så orket jeg ikke begynne på noe nytt i påskeferien så jeg fullførte to bøker og gjorde et godt innhugg i Anne Karenina. Jeg endte opp med fem leste bøker i april, noe som er omtrent etter skjema for å lese 52 bøker i år. Disse bøkene leste jeg:

Levende og døde av Han Kang
Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo
Who Killed JonBenet Ramsey? av Cyril Wecht og Charles Bosworth
Z for Zorry av Marit Kaldhol
Fordi du ser meg av Jennifer Niven

Kvalitetsmessig inneholdt april to av de beste bøkene jeg har lest på lenge, så jeg er veldig godt fornøyd på det feltet. Levende og døde av Han Kang var en sterk og unik opplevelse av en bok. Den tar for seg det blodige studentopprøret i Gwangju, Sør-Korea, i 1980. Boken er delt inn slik at hvert kapittel har en ny fortellerstemme, noe som fungerer helt ypperlig. Jeg har påbegynt et innlegg om denne, for det må den nesten få, så satser på at det kommer i løpet av uken. Da jeg var ferdig med Levende og døde ble jeg litt rådvill, for hva kunne jeg lese etter dette? Siden jeg hadde meldt meg på Hedda hos Boktanker sin bokhyllelesing med tema skandinaviske bøker skrevet mellom 1945-1990, falt valget på Herbjørg Wassmo sin første bok i Tora-trilogien, Huset med den blinde glassveranda. Et veldig godt valg vil jeg si, en sterk og vakker bok om Tora sin tøffe oppvekst under fattige kår i Nord-Norge. Jeg ville ikke at denne boken skulle bli ferdig, og heldigvis finnes det to bøker til om Tora, i min bokhylle. Hadde jeg lest denne boken for tre år siden hadde jeg kjempet litt hardere for navneforslaget mitt Tora på yngstedatteren. Jeg har ikke begynt på et innlegg om denne, og er ellers dårlig på å notere underveis om bøkene jeg leser. Jeg minnes at jeg laget noen eselører i boken, så forhåpentligvis kan de inspirere meg til et innlegg.
"Huset med den blinde glassveranda" av Herbjørg Wassmo"Levende og døde" av Kang Han

Who Killed JonBenet Ramsey? har allerede fått et eget innlegg i forbindelse med Moshonista sin biografisirkel, så jeg skriver ikke mer om den her annet at den var mindre interessant enn jeg hadde håpet. To ungdomsbøker ble det også tid til i april, en norsk og en amerikansk, og jeg fikk endelig lest min første norske 2017-utgivelse.  Marit Kaldhol skrev min favoritt til å vinne bokbloggerprisen for beste roman for to år siden, og jeg har siden lest de bøkene hun har kommet ut med. Z for Zorry handler om en ung jente som flytter inn til byen for å begynne på videregående, på danselinjen. Hovedpersonen har det ikke godt, hun er utenfor på skolen, har foreldre som ikke virker å bry seg så mye, og føler seg ensom. Jeg likte boken, men jeg vet ikke helt hva som gjør at boken ikke fester seg mer hos meg. Den har ikke den samme poetiske stilen jeg likte så godt i Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, og Z for Sorry oppleves mer tilgjengelig og mindre original enn forgjengeren Zweet. Det skal sies at jeg leste boken i små bruddstykker over lang tid, noe som kan ha dempet opplevelsen.

"Who Killed JonBenet Ramsey?" av Cyril H. Wecht"Z for sorry - roman" av Marit O. Kaldhol FORDI DU SER MEG

Fordi du ser meg av Jennifer Niven var en søt og litt annerledes kjærlighetshistorie om to ungdom med noen spesielle utfordringer. En av dem har en sjelden lidelse som gjør at han ikke kan gjenkjenne ansikter, ikke engang sitt eget, mens den andre var en gang på nyhetene som amerikas feiteste tenåring, men skal nå sette sin fot på high school for første gang. Selv om disse ungdommene har interessante perspektiver, så er dette først og fremst en romantisk bok for ungdom. Har også påbegynt et innlegg om denne, og ser at jeg nå har lovet å skrive om tre av bøkene lest i april. Men så er jo et viktig poeng med månedsoppsummeringen, å motivere meg selv til å skrive om flere av bøkene jeg leser, så får vi se om jeg holder ord.

Til slutt litt om statistikk og mål. Tre ulike nasjonaliteter fordelt på fem bøker er godkjent. En bok på engelsk, fire på norsk, derav en nynorsk. Fire bøker skrevet av kvinner og en bok av to menn, en sterk overvekt der altså. Jeg har vanligvis en god overvekt av kvinnelige forfattere i min statistikk generelt, blant annet fordi jeg leser mye barne- og ungdomslitteratur der kvinner nok er i flertall. Sjangermessig har jeg lest to ungdomsbøker, to voksenromaner og en sakprosa, så ikke så altfor stor spredning i og med at fire av bøkene er romaner. Formatene jeg har lest i fordeler seg slik; en bok på kindle, en på lyd, og tre i papirformat.

Jeg ligger godt an for å oppnå 52 leste bøker i år, noe som kanskje bidrar til at jeg kan få lest to mursteiner i år, der har jeg foreløpig ingen kryss. Jeg fikk en ny nasjonalitet med Sør-Korea, ett 1001-kryss og bokhyllekryss med Huset med den blinde glassveranda, og mitt først kryss for norske 2017-bøker, så en ganske god lesemåned også sånn rent kryssmessig vil jeg si. I mai håper jeg å gjøre et innhugg i bokhyllene og 1001-bøkene der jeg henger litt etter med tanke på bokhøsten. Jeg bør også få lest noen av de norske vårbøkene før høsten om de ikke skal bli glemt. I skrivende stund holder jeg på med tre 1001-bøker, så den biten bør i hvert fall gå greit. Hadde du en god lesemåned i april?

Jeg fikk Z for sorry, Levende og døde og Fordi du ser meg fra forlagene Samlaget, Pax og Schibsted.

torsdag 20. april 2017

Biosirkel: JonBenet: det uoppklarte drapet på den lille skjønnhetsdronningen

Who Killed JonBenet Ramsey? har jeg lest i forbindelse Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema var Død, under 30 og over 70. Boken er skrevet av Charles Bosworth, som er journalist, i samarbeid med patologen Cyril Wecht. Boken fant jeg på audible, og var fascinert av drapssaken om den lille missedronningen med lyse krøller og sterkt sminket ansikt. Det jeg fant ut underveis er at jeg egentlig er mer interessert i den delen av livet hennes, altså missekåringene, enn selve drapsgåten, noe som jo også hadde passet bedre i en biografisirkel, men det handler ikke denne boken så mye om.

Who Killed JonBenet Ramsey?

At boken ikke handler om barn og missekåringer er jo ikke så rart da dette helt tydelig er en bok om drapet på JonBenet Ramsey. JonBenet ble i 1996 funnet død i kjelleren av sin far og politiet kort tid etter at foreldrene hennes meldte henne savnet. De mottok angivelig et brev med krav om løsepenger og trusler om at datteren ville bli drept hvis de ikke fulgte brevets instruksjoner. Boken skriver om etterforskningen, stiller kritiske spørsmål ved alle feilene som ble begått den dagen JonBenet ble funnet, hvorvidt brevet er ekte eller ikke, hvorfor foreldrene ikke ble avhørt før etter lang tid og så videre. Mye av dette er for så vidt interessant, og viser hvordan denne velstående familien slapp unna de prosedyrene mange andre nok ville blitt utsatt for. Denne type drap skjer stort sett i nære relasjoner og etterforskningen har heller aldri funnet noen mulige mistenkte utenfor familien. Lite ble vel noen gang slått fast i denne saken, som den egentlige dødsårsaken, om hun ble seksuelt misbrukt eller ikke, og ingen ble siktet.

Jeg synes første del av boken var mest interessant, for det er mye å ta tak i her, og Dr. Cyril Wecht har fulgt saken hele veien. Han mener for eksempel å finne bevis på at dette var en fordekt tragisk ulykke og ikke et bestialsk drap. Jeg synes derimot ikke så mye om alle delene som detaljert tar for seg obduksjonsrapporten. Spesielt når det er snakk om omstendelige partier rundt hvorvidt en 6 år gammel jente ble seksuelt misbrukt eller ikke før hun døde. Da måtte jeg lukke ørene litt. Jeg må også innrømme at jeg skippet de siste 20 minuttene av lydboken som var obduksjonsrapporten i sin helhet. Det kan absolutt være interessant å høre om etterforskningen og funnene gjort i forbindelse med drapet, men jeg er nok personlig mer interessert i psykologiske aspekter enn patologiske rapporter. Jeg synes også at jeg hadde fått med meg det viktigste av patologen Wecht sine meninger ganske tidlig i boken. Han kommer med det som visstnok skal være sjokkerende avsløringer og bruker tid på å bevise hva han mener har skjedd på en vitenskapelig måte, gjennom det som kom frem under obduksjon og etterforskning. Dette er selvfølgelig positivt fremfor å basere seg på løse spekulasjoner.

Jeg er som sagt mest interessert i livet til JonBenet, hva fikk familien hennes til å sminke og dolle henne opp for å delta i missekonkurranser, og hva synes egentlig hun om det? JonBenet var kun 6 år da hun døde og allerede en erfaren missedeltaker, så hvor mye forståelse kan hun egentlig ha hatt for hva hun var med på. Det er dette aspektet jeg finner mest interessant ved boken og skulle gjerne lest mer om det, men innser jo at det egentlig er en helt annen bok. Det denne boken sier om missekåringer for barn er noen få uttalelser fra moren om at JonBenet elsket det og at det var bare en og annen søndag, mens andre i deres omgangskrets som er intervjuet, sier at missekåringene tok mye mer tid og at det helt klart var moren sin lidenskap.

I boken om drapet på JonBenet fokuseres det altså først og fremst på de kalde omstendighetene, bevis og fakta. Vi får ellers vite litt om moren, Patsy Ramsey, sin bakgrunn som deltaker i missekåringer og faren sin vei til suksessfull forretningsmann. Det har nok vært vanskelig å få tak i mer enn små beskrivelser og uttalelser fra familien. Til tross for manglende siktelse og avhør av foreldrene var de tidlig med å hyre inn både advokat og PR-rådgiver etter drapet. Dette bidro til at omverdenen ble mer mistenksom, og førte til at familien var sparsommelig og taktisk i sine intervjuer og øvrig kontakt med andre enn de ærmeste utvalgte, noe også venner fikk merke. Jeg synes likevel at det er synd at vi ikke kommer nærmere innpå noen av de involverte i saken. Hvordan livet til JonBenet var, det vet jeg ikke så mye om, men jeg vet langt mer enn jeg vil vite om hennes indre organer.

Mot slutten av boken og nå etterpå sitter jeg igjen med en følelse av at denne boken ikke ga meg så mye. Jeg blir ikke kjent med noen av menneskene den handler om og den gir meg heller ikke noe særlig sett fra et samfunnsperspektiv. Jeg skrev i et innlegg om min forrige True Crime-bok, Ice and Bone, at jeg var glad den fokuserte på ofrene og ga et innblikk i samfunnet på Alaska, og at den dermed ga en slags stemme til de undertrykte innfødte kvinnene der. Who Killed JonBenet Ramsey? gir ikke den samme stemmen til den 6 år gamle JonBenet synes jeg. Jeg skal ta mye av skylden for at jeg ikke har satt meg godt nok inn i boken jeg valgte å lese, for det er litt vanskelig å si at en bok om en drapsgåte som baserer seg på de kalde harde fakta er dårlig. Neste gang jeg skal velge en True Crime-bok, skal jeg velge en bok med et perspektiv jeg finner mer interessant.

mandag 3. april 2017

Dette leste jeg i mars

Mars har vært en veldig god og innholdsrik bokmåned for meg. Jeg har ryddet tre fulle poser med bøker ut av bokhyllene mine, samtidig som det er lenge siden jeg har kjøpt så mange bøker. Jeg har vært på både loppemarked og eget bokmarked og fangsten etter en tur på Boksalongen i forbindelse med tvangslesing var større enn vanlig. I mars startet jeg to forfatterprosjekt, inspirert av Labben, og deretter flere andre som hev seg på. Poenget er å velge en forfatter du vil lese hele forfatterskapet til. Jeg valgte meg J.M.Coetzee, og så fant jeg ut at jeg også ville lese alle bøkene til Chimamanda Ngozi Adichie, som er en god del færre enn Coetzee. Jeg annonserte det ikke i et innlegg på bloggen, men gjemte det litt bak en side. Like forpliktende, men da er det litt færre som ser det. I mars leste jeg en bok av hver av forfatterne, så nå kan jeg si at jeg er i gang, og i motsetning til Labben skal jeg ikke sette noe tidsfrist på prosjektet. I mars kom også langlisten til den internasjonale Bookerprisen, en pris der bøker oversatt til engelsk blir vurdert. Jeg har så langt lest en av bøkene, og kommer nok ikke til å lese flere før kortlisten eller kanskje vinneren annonseres. Her er bøkene jeg leste i mars:

Piken på toget av Paula Hawkins (lydbok)
Blodmeridianen av Cormac McCarthy
Kjære Ijeawele, eller et feministisk manifest på femten forslag av Chimamanda Ngozi Adichie
The Hate U Give av Angie Thomas
Barndom av J.M.Coetzee
Wishful Drinking av Carrie Fisher (lydbok)
Fever Dream av Samantha Schweblin

Når det gjelder måloppnåelse fikk jeg i mars to nye nasjonaliteter med Nigeria og Argentina. Jeg leste ingen bøker fra bokhyllen, fikk et nytt 1001-kryss og har lest alle de fem sakprosabøkene jeg planla å lese i år. Jeg ligger veldig godt an på mange av målene og litt etter på noen (se under fane for Lesemål 2017), men det er lenge til panikken kommer enda. Erfaringsmessig vet jeg at når den norske bokhøsten kommer og delvis når Booker annonseres i slutten av juli, så er det stort sett det som gjelder. Jeg har ikke skrevet innlegg om noen av bøkene lest i mars enda, det har rett og slett blitt lest relativt mye og skrevet lite. Jeg har dessuten skrevet om noen av bøkene jeg leste i februar, så du skal ikke se bortfra at det kommer innlegg om noen av marsbøkene i april.

Jeg har lest veldig mange gode og varierte bøker, så det er vanskelig å trekke frem en favoritt. Piken på toget ga meg endelig en oppslukende lydbokopplevelse der jeg klarte å høre en hel bok på relativt kort tid. Boken er spennende, men den går ikke akkurat inn på favorittlisten. Månedens andre lydbok var Wishful Drinking av Carrie Fisher, som jeg først tenkte jeg kunne lese til Moshonista sin aprilrunde i biosirkelen som denne gang har tema Død, men så oppdaget jeg at Fisher var for ung da hun døde til å kvalifisere (under 30, over 70 år). Uansett er boken en del av min nye strategi om å lytte til krim og korte bøker. Denne var litt over tre timer og jeg likte den i grunn, men synes Carrie Fisher som oppleser var noe slitsom og påtatt.

En ungdomsbok ble det også plass til i mars, Angie Thomas sin debut The Hate U Give (THUG), handler om en ung afroamerikansk jente som opplever at bestekameraten blir skutt av politiet uten grunn, men så er det likevel offeret som blir mistenkeliggjort og ikke den hvite politimannen. En sterk og viktig bok som er en del av Black Lives Matters-bevegelsen, og sier noe om hvor langt igjen det amerikanske samfunnet har å gå før det er likestilling mellom hvite og svarte.
The Girl on the TrainWishful DrinkingThe Hate U Give

Så til mine to nye forfatterprosjekt som ble startet i mars. Barndom av Coetzee likte jeg ikke så godt som jeg hadde håpet uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Den var ikke like fengende som Vanære, som jeg likte veldig godt, og den føltes heller ikke like original. Satser på å skrive mer om denne på et senere tidspunkt. Jeg valgte jo Coetzee som prosjekt basert på en lest bok som jeg likte veldig godt da jeg leste den i fjor, så det blir ekstra spennende å utforske forfatterskapet videre nå.  Adichie sitt manifest inneholder 15 punkter for hvordan oppdra din datter feministisk, skrevet til en venninne som ønsket råd fra forfatteren. Det er en liten sak de fleste kan komme seg gjennom på en times tid, og det er absolutt verdt tiden det tar. Jeg synes punktene var delvis opplagte og delvis opplysende og tankevekkende, og en del av dem er nok ikke helt relevante for oss her i Norge, men det betyr ikke at de ikke er interessante. Dette ser jeg for meg er en bok jeg kommer til å slå opp i fra tid til annen.
Kjære Ijeawele, eller et feministisk manifest på femten forslagBoyhood

Fever Dream er en bok fra langlisten til den internasjonale Bookerprisen, og den likte jeg ganske godt. Den har en litt forvirrende oppbygging og en ganske creepy stemning, og handler kanskje først og fremst om forholdet mellom mor og barn. Månedens 1001-bok ble Blodmeridianen av Cormac McCarthy, en bok som ligger an til å bli årets slitebok, men jeg tror den var verdt det. Proppfull av detaljer og skildringer av både landskap og vold gjør dette til tøff lesning både språklig og tematisk, selv om jeg slet mest med førstnevnte. Dette er en bok man må ha tid og ro til å lese og mine økter med ettermiddagskaffe og to unger som vil ha oppmerksomhet var ikke optimalt. En lørdagsettermiddags innsats var det som gjorde susen og gjorde at jeg klarte å bli ferdig og ga meg naturlig nok mer enn de korte øktene med vekslende oppmersomhet.
Fever DreamBlood Meridian, or the Evening Redness in the West

Planene for april er å være med i Hedda hos Boktanker sin bokhyllelesing. Jeg orket ikke hive meg på Robinson Crusoe i mars etter å ha slitt meg gjennom det som skulle være februarboken, Blodmeridianen, så nå må jeg prioritere litt bokhyllelesing. Kategorien er skandinavisk skrevet mellom 1945 og 1980 og jeg tenker å gå for Herbjørg Wassmo sin Huset med den blinde glassveranda, som også er på 1001-listen. Ellers skal jeg lese ferdig en bok om mordet på JonBenet til Moshonista sin biosirkel, og passende nok kommer det en dokumentar om saken på Netflix i slutten av april. Påsken nærmer seg, så det må kanskje bli tid til en krim, men så oppdaget jeg i går at både VG Uløst og folkene bak Serial har kommet med nye podcaster, så da er det mulig påskekrimmen er i boks.

Hva er dine leseplaner for april og påskeferie?

tirsdag 28. mars 2017

Kort om to engelske bøker: drap i Alaska og en annerledes ungdomsroman

Ice and Bone av Monte Francis:

Ice and Bone: Tracking an Alaskan Serial KillerDette var biosirkelboken hos Moshonista for desember, men som vanlig ble jeg ikke ferdig før i god tid etterpå. Sånn er det med meg og lydbøker. Boken er en True Crime fra Alaska der flere kvinner blir funnet drept over en ganske lang periode før politiet ser en sammenheng. Della Brown blir funnet mishandlet og drept i 2000, som en av flere Native Alaskan kvinner det året. En ung mann, Joshua Wade, blir pågrepet og siktet for drapet, men slipper utrolig nok fri selv om bevisene er sterke. I 2007 forsvinner en sykepleier fra hjemmet sitt, denne gangen en hvit kvinne, og navnet til den tidligere mistenkte dukker opp igjen.

I Ice and Bone fokuseres det mest på ofrene i denne saken, noe jeg synes er bra. Vi får absolutt vite litt om den mistenkte, men dette er ikke hans historie. Boken gir et lite innblikk i Alaska, og først og fremst skyggesidene. I Alaska er det visstnok et veldig høyt antall voldtekter sammenlignet med andre stater i USA. Det er først og fremst de innfødte kvinnene som blir utsatt for dem, og samtidig er det her det er mest alkoholisme, fattigdom og vold i hjemmet. De får ikke nødvendigvis den behandlingen fra politiet de hadde fortjent, og de færreste sakene blir oppklart. Denne saken og boken viser den mest alvorlige konsekvensen av dårlig politiarbeid, nemlig at en nytt offer dukket opp.


If I Was Your Girl av Meredith Russo:

Denne amerikanske ungdomsboken dukket først opp på radaren fordi den var på tilbud på kindle. Jeg oppdaget så at den var en liten snakkis hos YA-bloggere, og i januar fikk den Stonewall Award under Youth Media Awards, der også Printz deles ut. Dette er definitivt en bok der jeg tenkte jeg kunne utvide horisontene mine litt, da den er skrevet av en transkvinne og handler om en ung transkvinne.

If I Was Your GirlBoken handler om Amanda, som ble født Andrew. Etter depresjon, selvmordsforsøk og mobbing flytter hun fra mor til far, og et sted der ingen kjenner hennes bakgrunn. Her skal hun starte på nytt, både på skolen og ved å opprette et forhold til sin far som hun ikke har hatt særlig kontakt med etter skilsmissen. På den nye skolen går det overraskende fint og hun blir tatt inn i varmen hos en populær venninnegjeng. I tillegg får hun oppmerksomhet fra gutter og forelsker seg etter hvert. Hun begynner å slappe av, men kan hun stole nok på disse menneskene til å fortelle dem sannheten?

Forfatteren har sagt at hun har valgt å gjøre veien til Amanda litt enklere enn det den vanligvis er for en transperson ved å både la henne ha et feminint utseende, ha en støttende familie og ved å la venner og forelskelse komme relativt lett til henne. Dette er nok et grep gjort for at vi bedre skal se personen Amanda og ikke bare problemene hun støter på, og kanskje også for at vi lesere skal få en litt enklere vei til å forstå og akseptere. Det er altså et forsøk på å lage en positiv historie om en ung transperson for andre unge lesere, noe som forfatteren lykkes med og som jeg tenker er viktig.

Det kommer likevel godt frem at dette har vært en lang vei for Amanda og at hun har vanskelig for å slippe folk innpå seg. Boken gir oss noen tilbakeblikk fra tiden før operasjonen og underveis som viser hvor ulykkelig hun var som Andrew, og frem til kort tid før hun flyttet som forteller hvordan det var å leve et sted alle visste om operasjonen. Selv om boken er relativt lettlest, er den både interessant og velskrevet. Jeg må også innrømme at jeg fikk rokket ved noen fordommer jeg ikke egentlig visste at jeg hadde.