tirsdag 2. januar 2018

Jeg ser fremover: lesemål for 2018

Forhåpentligvis blir blogglysten bedre utover i januar og jeg får lyst til å oppsummere 2017 og å skrive et innlegg om mine favoritter fra i fjor. Akkurat nå ser jeg heller fremover og inspirert av Labben går jeg rett på de nye målene. 2018 er tross alt godt i gang. Det gikk ganske bra med målene i fjor, jeg klarte nesten alle, og var ikke langt unna på de jeg ikke klarte, og noen klarte jeg langt flere enn jeg hadde planer om. Jeg kommer derfor til å gjøre noen oppjusteringer, og håper jeg ikke tar meg vann over hodet. For ambisiøse mål vil fort være demotiverende. 
 
Lesekroken og skal snart lese-bokhyllen
 
 
I 2018 vil jeg lese:
 
4 mursteiner:
I fjor hadde jeg et mål om 2, og det klarte jeg. Det er mange bøker jeg vegrer meg for å lese på grunn av sidetall, selv om jeg tror de kan falle i smak. Jeg kan nevne bøker som Balansekunst, A Little Life, Suite francaise, flere Dickens, Atwood og John Irving som alle venter i bokhyllen. Jeg tenker at mursteiner i utgangspunktet er bøker over 500 sider, men siden jeg dobler målet og har mange tyngre klassikere som er like i underkant, vil de også telle om de skulle bli lest.

2 norske klassikere:
Jeg har store huller i den norske kanon og tenker å begynne å fylle disse. Amalie Skram, Sigrid Undset og Torborg Nedreaas er noen av de som står øverst på listen min. Hellemyrsfolket er for eksempel enda ikke ferdiglest, og Kristin Lavransdatter ikke påbegynt.
 
2 novellesamlinger:
I 2017 leste jeg ikke en eneste novellesamling. Noveller er noe jeg liker godt, og jeg har flere uleste samlinger i bokhyllen, så dette får bli årets påtvungne sjanger. Jeg har for eksempel lest noen noveller i samlingen jeg har av Flannery O´Connor, som jeg likte godt, og Alice Munro har jeg tidligere lest og likt veldig godt. I fjor var det lyrikk, og selv om jeg ikke har noe mål om å lese lyrikk i år, håper jeg det blir tid og lyst til det likevel.
 
10 ulike nasjonaliteter:
Dette målet gjentar jeg fra i fjor, da jeg klarte det fint. En del nasjonaliteter kommer nesten av seg selv, som Norge, Storbritannia og USA, og noen andre europeiske land blir det også uten å prøve for hardt. Jeg håper og satser på å å få lest minst én bok fra Asia, Afrika og Sør-Amerika.
 
5 fantasy/sci-fi:
I 2017 leste ble jeg plutselig usikker på om jeg egentlig liker fantasy. Jeg leste blant annet en bejublet Neil Gaiman der jeg hadde problemer med å forholde meg til det overnaturlige, og overrasket meg selv. Sci-fi er jeg litt mindre usikker på, spesielt dystopier, men det ble likevel lite av det i 2017. Siden bokhyllen er full av uleste både klassikere, og bøker jeg har hatt lyst å lese lenge blir det et eget mål i år. Jeg kan nevne Hobbiten, Ringenes herre, Amerikanske guder, His Dark Materials, Red Rising, Oryx og Crake, A Wrinkle in Time, The Giver og A Hitchikers Guide to the Galaxy.
 
10 1001/klassikere:
Dette målet gjentas fra i fjor da jeg klarte 9. Jeg satser på at det går like bra, og bedre i år. Målet kan kombineres med flere av de andre målene, og de siste årene er benyttet til å fylle opp både kindle og bokhyllen med bøker fra listen. Jane Austen og Charles Dickens står fortsatt ulest for å nevne noen.

Lese minst 5 bøker fra Booker-langlistene:
Siden jeg leser Booker uansett er det litt artig å få kryss for bøkene jeg leser også. Jeg regner med den internasjonale prisen også i dette målet, der jeg har pleid å lese en eller to av bøkene. Jeg har på forhånd lyst til å lese hele kortlisten til vanlig Booker, men vet at det er minst en bok der som ikke frister og en til jeg ikke rekker over.
 
Lese minst 5 non-fiction :
Selv om jeg leste hele 11 sakprosa i fjor, velger jeg å holde på målet om 5. Jeg har aldri lest så mye sakprosa som i fjor og vet derfor ikke enda om det er en trend som vil fortsette. I fjor fikk sakprosaen meg ut av manglende leselyst flere ganger, så det skal jeg absolutt fortsette å lese.
 
Lese 15 norske 2017-bøker:I fjor leste jeg 19 nye norske, først og fremst fordi jeg leser en del nye norske bildebøker. Det er mulig det blir litt færre av de fremover, siden min yngste er mer opptatt av å lese de samme favorittene om igjen og om igjen enn den eldste er. Og med min eldste leser vi stadig mer tekstunge bøker, og selv om det nok skal kunne gå å lese noen nye norske med henne, har jeg samlet opp så mange klassikere og favoritter fra egen barndom som jeg har gledet meg til å lese med henne, at de nok blir prioritert. Jeg prøver likevel på 15 bøker også i år og ungdomsbøker, noe sakprosa og romaner blir nok prioritert.

Lese minst 6 bøker av forfattere jeg har lest og likt godt tidligere:
I fjor hadde jeg ikke dette som et mål, men leste likevel flere bøker av forfattere jeg likte godt fra før, noe jeg tidligere ikke har vært særlig flink til. Jeg velger stort sett heller nye navn enn å lese mer av forfattere som har skrevet bøker som har blitt favoritter. Jeg vil derfor prøve å prioritere nettopp de forfatterne som har skrevet noen av bøkene jeg har likt aller best. Noen av disse er Han Kang, John Green, J.K.Rowling, Johan Harstad, Simon Stranger.

Lese 15 bøker fra egen bokhylle:
Bokhyllen fyller seg stadig opp med fristende bøker, men likevel frister nye bøker vanligvis mer. For å gjøre et innhugg i de jeg allerede har, gjentar jeg målet fra 2017 med 15 leste. Og dette er bøker som jeg har skaffet meg før 2018 startet. Noen bøker jeg får eller kjøper, gir jeg etter hvert videre til skolebiblioteket og har deretter planer om å lese dem. Disse medregnes.
 
Lese 60 bøker
I fjor hadde jeg 52 som mål og klarte egentlig 71, selv om jeg kun registrerte 67 på Goodreads. Jeg oppjusterer dermed til 60 i år, og håper det ikke går utover bøkene jeg velger å lese. Jeg registrerer vanligvis ikke alle bøkene jeg leser for barna mine, men de som er aktuelle for bokbloggerprisen, og nå når eldstedatteren og jeg leser bøker med stadig mer tekst, blir også disse tatt med.
 
Vil noen av disse bli lest i 2018?
 
 
Så gjenstår det å ønske alle som leser dette godt nyttår. Håper alle får mange fine leseopplevelser i 2018.
 
 

torsdag 21. desember 2017

En veldig forsinket oppsummering av oktober og desember

Jeg har vært rimelig flink med månedsinnleggene i år, frem til høsten kom for fullt. Høst, førjulsrus og forberedelser, masse nye bøker, og så videre, tok visst overhånd. Lesegleden har kommet og gått, men mest kommet faktisk, men blogglysten har vært helt fraværende. Etter en noe laber oktober med kun 3 leste bøker, kom november med hele 8 leste bøker. Noen bøker er allerede blogget om i egne innlegg og får ikke noe videre omtale, mens andre er lest og nesten glemt fordi det er så lenge siden (og de ikke gjorde så voldsomt inntrykk kanskje), men noen nye favoritter har det også blitt. Blogglysten er i grunn ikke tilbake, men plikten kaller, så her kommer en noe hastig og sikkert rotete oppsummering av bøkene  som ble lest i oktober og november:

Speak av Laurie Halse Anderson
En sånn jente av Monica Flatabø
Berge av Jan Kjærstad
Havet ved enden av veien av Neil Gaiman
When Dimple Met Rishi Sandhy Menon
Månen følger etter meg av Ingvild Nielsen og Jens Kristensen
MISS av Synne Sun Løes
Så lenge ingen ser oss av Anders Totland )
Autumn av Ali Smith
Bruddlinjer av Heidi Sævareid
Heksene av Roald Dahl

I oktober leste jeg to bøker om voldtekt, en amerikansk kritikerrost ungdomsroman som har stått på leselisten lenge, og en norsk dokumentarroman. Begge to var sterke leseropplevelser, og sistnevnte har fått et eget innlegg. Speak handler om Melanie som akkurat har begynt på high school. Leseren får vite at det har hendt noe tidligere den sommeren, på en fest. Melinda ringte politiet som brøt opp festen, noe som gjør henne lite populær blant sine medelever. Ikke en gang sine tidligere venninner vil ha noe med henne å gjøre. Men vi som lesere skjønner at det ligger mer bak, noe som Melinda ikke forteller, hun forteller i det hele tatt svært lite, for hun har sluttet å snakke. Jeg har tidligere lest og likt Laurie Halse Anderson sin Vinterjenter som tar for seg en ung jente med spiseforstyrrelser. Speak grep meg enda mer enn denne. Historien blir fortalt oss gjennom Melinda sin stemme, og den er til tider både morsom, sår og troverdig. Hun har blitt en som observerer, men nesten ikke deltar, og føler hun er i ferd med å miste seg selv. Akkurat som i Vinterjenter kjennes det som et troverdig innblikk i psyken til en som går gjennom vanskelige ting. Speak kom ut for nesten 20 år siden, men blir stadig trukket frem, og gitt ut i nye utgaver, og dessverre er historien like aktuell.
"Speak" av Laurie Halse Anderson"En sånn jente - en dokumentar om voldtekt" av Monica Flatabø"Havet i enden av veien" av Neil Gaiman

Huset ved enden av veien endte opp med å bli en ørliten skuffelse. Det gikk tregt å lese den og den grep meg ikke så mye som jeg håpet. Her har jeg gått rundt og trodd at Neil Gaiman er en potensiell favorittforfatter og så har jeg bare likt de to bøkene av ham jeg har lest sånn passe. Og boken fikk meg rett og slett til å lure på om jeg egentlig ikke er så glad i fantasy likevel. Jeg håper det er timing, at fantasy er noe som passer meg utmerket enkelte ganger, mens andre ikke. For Gaiman skriver stemingsfullt og godt, men jeg har problemer med å leve meg ordentlig inn i historien, og kjenner en irritasjonsmurring over noen av de overnaturlige elementene. Jeg er usikker på hva det er som ikke stemmer, og har verken planer om å gi opp fantasy eller Neil Gaiman helt enda. Jeg tror rett og slett jeg skal ha et eget sci-fi og fantasymål i 2018, for jeg har mange bøker jeg vil lese og har lest lite i disse sjangrene de siste par årene. Dette må jeg jo finne ut av.

"When Dimple Met Rishi" av Sandhya MenonEn "sjanger" jeg ikke har lest lite av de siste årene er YA, engelskspråklige ungdomsbøker. Her er det mange gode bøker og mange middelmådige. When Dimple Met Rishi var i sistnevnte kategori. Den handler om to indisk-amerikanske ungdommer som møtes fordi foreldrene vil at de skal gifte seg. Forviklingene oppstår når guttens familie har fortalt ham om planen sin, men jenten sine foreldre ikke har det. Historien er søt den, men litt for forutsigbar, og ikke morsom nok, til at den blir virkelig god. Denne boken fortjente ikke helt all hypen den har fått synes jeg.




"Månen følger etter meg" av Ingvild NielsenDet ble litt norsk 2017-lesing i både oktober og november. I oktober rakk jeg også årets andre norske 2017-roman, nemlig Berge av Jan Kjærstad. En bok som er kåret til en av årets beste bøker av mange kritikere, men selv er jeg ikke full så begeistret. Boken fikk et eget innlegg tidligere. I november bestemte jeg meg for, at til tross for at jeg har lest veldig mye mer i åpen klasse enn i romanklassen til Bokbloggerprisen, at jeg ville fortsette å lese mest i åpen klasse. Det er fint å ha relativt god oversikt i noen kategorier, for jeg kan umulig rekke over alt. Jeg leste dermed tre nye norske ungdomsbøker på rad, alle gode, og de fikk et felles innlegg da. En bildebok ble det også tid til. Månen følger etter meg er en stemningsfull og fin bildebok for barn om å føle seg alene. En jente som blir holdt utenfor i barnehagen, blir venn med månen, som også er ensom. Boken har vakre illustrasjoner og en fin historie, men den gjorde likevel ikke det store inntrykket på den ene gjennomlesningen den til nå har fått. Min yngste datter var overhodet ikke interessert i å lese denne sammen med meg og min eldste bare sånn passe, da hun helst vil lese alt av Roald Dahl for tiden. Så mulig jeg får lese gjennom den igjen selv før nominering i januar. Boken fikk jeg av Mangschou forlag.

Man Booker- vinneren ble avslørt i oktober, men jeg har i grunn ikke gjort meg helt ferdig med årets kortliste enda. Jeg har en påbegynt Lincoln in the Bardo (vinneren) og en urørt History of Wolves stående i skal lese snart-hyllen i stuen. I november leste jeg kortlistede Autumn, mitt første møte med Ali Smith. Et av de første kapitlene handler om en interaksjon mellom bokens hovedperson Elisabeth og en ansatt på det lokale postkontoret. Hun er der for å søke om nytt pass, og han er der for å motarbeide dette kan det virke som. En absurd og komisk situasjon som fikk meg til å le høyt både mens jeg leste og lenge etterpå. Et kapittel som gjør boken verdt å lese alene. Boken inneholder noen flere artige situasjoner, men er ellers ikke særlig morsom. Den er kalt en Brexit-roman og er innom blant annet flyktningekrise, fremmedfrykt og byråkrati, men mest handler den vel om Elisabeth sitt vennskapsforhold til sin eldre nabo, Daniel. Autumn er en bok uten noe tydelig plott og med det som for meg fremstår som opphakkede historier, alt fra absurde som den nevnte på postkontoret, barndomsminner, nåtid med Daniel på sykehus, og til mer drømmeaktige sekvenser. Jeg ble litt forvirret under lesingen, for her må man bare flyte med tror jeg, og kanskje reflektere mer over det man leser enn jeg hadde overskudd til da jeg leste den. Jeg likte boken selv om dette ikke er min favorittype bok. Mest sannsynlig vil jeg prøve å få lest neste bok, Winter, også, og i hvert fall mer av Ali Smith en gang. En forfatter som får meg til å le så mye, er definitivt verdt å møte igjen.

"Autumn" av Ali Smith"Heksene" av Roald Dahl

Til slutt i november fullførte 7-åringen og jeg Heksene, en bok jeg ikke leste selv som barn, men kun så filmen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk, og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme scenene der heksene avslører sitt egentlige utseende og ondskap. Roald Dahl har en herlig fandenivoldsk stil som jeg alltid har vært fan av, og heldigvis liker 7-åringen det også. Jeg var litt i tvil første dagen vi begynte å lese den på sengen og bestemoren til hovedpersonen forteller om hekser som spiser barn, og dette like etter at han har mistet begge foreldrene sine i en ulykke. Men 7-åringen ble mest fascinert og litt skremt. Vi gikk rett på Georgs magiske medisin etterpå og hun har ønsket seg flere av hans bøker til jul. Selv har jeg allerede kjøpt litt for mange bøker (og presanger) til henne, så håper noen andre familiemedlemmer stiller opp her.

Da blir det nok juleferie her på bloggen og så får jeg oppsummere årets lesemål i januar, men kan røpe at det ser veldig bra ut for min del. Jeg kommer også til å skrive et innlegg over de beste bøkene jeg har lest i 2017, og kan si såpass at dette blant annet har vært sakprosaens år, og at året har inneholdt usedvanlig mange veldig gode leseopplevelser. God jul til alle dere som har forvillet dere inn hit på bloggen:-)

onsdag 29. november 2017

Tre av årets (beste) norske ungdomsbøker

Vi nærmer oss årets siste måned med stormskritt. De siste lesemålene skal oppnås for noen av oss, og den norske bokhøsten, med tilhørende nominasjoner til neste års bokbloggerpris skal avrundes den nærmeste måneden. Det er derfor på tide å skrive om og anbefale tre norske ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Alle tre kan fint leses av voksne, og ingen av dem er å anbefale til lite erfarne lesere:

MISS av Synne Sun Løes:

"Miss" av Synne Sun LøesEa er bokens hovedperson. Hun er svært overvektig og har foreldre som overpresterer på flere områder. Tanten som hun identifiserte seg med tok livet av seg, og nå har hun rett og slett tatt en time-out fra skolen og livet der ute, til spesielt morens fortvilelse. Boken har en humoristisk og overdreven, satt på spissen-tone hele veien, som jeg etter hvert likte veldig godt. Ea protesterer mot prestasjonsjaget, mot skjønnhetsidealer, med å være seg selv, og å nekte å være en del av det. Hun kompenserer også sin usikkerhet, at ingen forstår henne og så videre, ved å spise, helst feit og usunn mat, og til slutt er hun avhengig. Men er hun egentlig så syk som blant annet foreldrene vil ha det til? Trenger hun psykolog og "en såkalt spiseforstyrrelse-ekspert"? Eller bare nekter hun å være med på en utvikling som de fleste andre bare flyter med på uten å egentlig synes det er greit de heller?

"PAPPA: Du er den du er, og sånn er det. Men du kan bli noe annet, du har det i deg, jeg vet du har det i deg, Ea, disiplinen som skal til, jeg vet det. Det er for pokker jeg og mamma som har laget deg. Noe må du ha fått av oss. (Banker meg oppmuntrende på den ene skulderen. Løper videre.) (s. 246).

MISS er en morsom, tankevekkende, treffende og veldig god bok. Ea har et utenforblikk på menneskene rundt seg som gir oss skarpe observasjoner. Den er også sår og varm. Jeg ville først og fremst anbefale boken til litt moden ungdom, og gjerne de som liker John Green sin stil. De kan minne både i den humoristiske og intelligente tonen og at MISS i likhet med hans bøker har mange kulturelle referanser. Boken er nok litt omstendelig og har en form som varierer fra ulike oppramsinger, brev, beskrivelser og vanlig fortellende stil. Dette gjør boken både spennende og dynamisk, men kanskje også litt krevende for mindre rutinerte lesere.

Klærne til en tjukkis bør ikke være svarte. Det er dessverre litt for mange tjukkiser som har lest i bøker og blader at svart virker slankende. Noe som muligens stemmer, men det som er verre, er at svart uttrykker: Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit. Å kle seg i Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit er ekstremt mye verre enn å se en halv kilo slankere ut, når man uansett er i sizen Flodhest (s. 93).

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland:

"Eg hata søndagar. Og måndag var nesten lik. Tysdag òg. Først når onsdagen kom, begynte mamma å sjå fram mot neste helg. Midt mellom helgene var mamma i ein slags balanse. Onsdag var bra (s. 7).

"Så lenge ingen ser oss" av Anders TotlandSå lenge ingen ser oss er en vond og intens leseopplevelse. Moren til Jon fester i helgene og er på nedtur mesteparten av uken. Og søndagene er aller verst. Men en søndag skjer det noe, Ole står på kjøkkenet og lager frokost til Jon og moren, og det viser seg at han har tenkt å bli hos dem, selv når moren har dårlige perioder. Stemningen i huset letter, Jon kan plutselig ha med folk hjem, Ole blir etter hvert trener for fotballaget og livet virker enklere enn på lenge. Helt til Ole inviterer med seg Jon på campingtur, bare de guttene.

"Eg kjende det litt i magen då eg begynte å ta av plagga. Men Ole hadde jo rett. Det var berre oss karane på tur. Det var ingenting å vera redd for. Eg ville i alle fall ikkje visa meg som ei pyse for Ole (s. 30).

Anders Totland mestrer absolutt kunsten å si mye med få ord, som han også viste i fjorårets Engel i snøen. Han klarer å gi oss bakgrunnen til Jon og moren på under et par sider, en bakgrunn som gir en forståelse for videre handling. Han klarer å introdusere en karakter, Ole, og først og fremst å etablere den tryggheten han blir for Jon etter at både han og lokalsamfunnet har brukt tid på å gi ham tillit. Totland klarer å skape en uhyggelig stemning, bygge opp til at noe fælt skal skje, med påfølgende ettervirkninger. Og ikke minst å vise oss den vanskelige situasjonen Jon kommer i etterpå i og med at han i løpet av årene også har fått en lillebror. En lillebror som vil være med pappa på camping.

Boken er på i overkant av 100 sider med luftig skrift, og har meg fra første setning og helt til siste. Jeg leste den i et jafs og var på én måte glad når det var over. Språket er konsist, men her er også en del å hente mellom linjene. Det eneste jeg har å utsette på denne uhyggelige og sterke boken er at slutten kommer for brått og blir kanskje noe lettvint. Den tar likevel ikke vekk alle de viktige spørsmålene boken kan vekke i en leser og forståelsen vi får av Jon.

Bruddlinjer av Heidi Sævareid:

"Bruddlinjer" av Heidi SævareidEtter at Heidi Sævareid ga ut Slipp hold for noen år siden, har jeg lest alle hennes ungdomsbøker, til nå fire. I år kom hun med boken Bruddlinjer, som starter med Hedda og broren Daniel som reiser på festivalen Glastonbury i Skottland. Broren til Hedda har en tendens til å forsvinne både mentalt og fysisk i perioder og det gjør han også på denne turen. Hedda merker at han sliter, hun kan se på hele han når han forsvinner inn i seg selv. Under festivalen mister hun broren av syne og han dukker heller ikke opp neste dag. Selv om Daniel ofte forsvinner også fysisk uten å gi lyd fra seg over tid, har han nemlig alltid sagt fra til Hedda. Så når til og med foreldrene har sluttet å bli redd for ham, kan ikke Hedda slutte å bekymre seg. Boken handler mye om søskenforholdet disse to har. Forfatteren får godt frem det komplekse forholdet en har med nære familiemedlemmer. Det er nesten umulig å gi slipp, båndet er for sterkt, selv om det kanskje hadde vært det beste for begge.

Hedda både ser opp til og bekymrer seg for storebroren, Daniel har en "fri" og rastløs sjel, forholder seg lite til samfunnets normer og regler, men har det heller ikke spesielt bra hele tiden. Hedda har også viklet seg inn i et forhold med en eldre mann som liker å spandere reiser og ting på henne, et forhold hun ikke føler seg komfortabel med, som ingen hun kjenner vet om, og som hun heller ikke helt klarer å komme seg ut av.

Bruddlinjer tar oss også med inn i en mer alternativ verden, som i flere av Sævareid sine bøker, med Hedda sin fascinasjon for okkultisme, Tarot-kort og magiske ritualer. Dette funker både som et spennende krydder og et virkemiddel i hennes søken etter mening og kontroll. Hovedkarakterene i bøkene til Sævareid pleier vanligvis å teste ut grenser på ulike måter, både for å ta kontrollen tilbake og å slippe kontrollen. I flere av bøkene hennes befinner også karakteren seg et sted mellom flere leire, og også Hedda lever på en måte et dobbeltliv, eller i hvert fall et liv der hun holder delene skjult for hverandre. Boken handler i grove trekk om å finne sin identitet som i så mange andre ungdomsbøker. Med dette mener jeg på ingen måte at denne boken kjennes lite original eller at Sævareid gjentar seg selv.

Heidi Sævareid vil jeg si skriver ungdomsbøker for mer moden ungdom og voksne. Karakterene hun skriver om er ofte i slutten av tenårene, og hun skriver lett antydende, og lar leseren tenke selv, i hvert fall en god stund før hun avslører noe. I både Bruddlinjer og Slagside vil jeg si hun har skrevet bøker som er hakket mer modne enn hennes to første. Jeg synes alle fire er gode, men de to siste gir færre svar og gir dermed leseren mer å tenke på. Det er ingen tvil om at jeg vil fortsette å lese bøkene hennes.

Alle tre bøkene fikk jeg fra forlagene Gyldendal og Aschehoug.

mandag 20. november 2017

Norsk 2017: Berge av Jan Kjærstad

BergeEt grusomt massedrap har skjedd, på en hytte i Nordmarka. En bauta og elsket Ap-politiker er blant de drepte, samt hans datter og del av den lovende nye generasjon Ap-politikere, deres respektive partnere og et barn. Landet er rystet.

Berge er delt i tre deler. Først møter vi journalist Ine Wang, som de siste årene har holdt på med en bok om en av de drepte, og opplever en blanding av samvittighetskvaler og glede over bokens plutselige aktualitet. I den andre delen møter vi dommeren Peter Malm, en tilbaketrukket mann som liker å drikke cocktail hos sin faste bartender, Edgar. Når han blir utnevnt som dommer i drapssaken blir han tvunget inn i rampelyset. Sist, men ikke minst møter vi Nicolaj Berge, sønn av en annen stor Ap-politiker, eks-kjæreste med en av de drepte, lite vellykket forfatter, og skal befinne seg på tiltalebenken for norgeshistoriens mest bestialske drap.

Berge er kalt en bok som ikke handler om 22.juli, men som heller ikke hadde blitt til uten hendelsene den dagen. Handlingene i boken vil jeg si er mindre omfattende enn de som rystet Norge i virkeligheten, uten at det er riktig å vekte grusomheter opp mot hverandre. Poenget er at det hele er litt forstyrrende da en del hendelser er så like, men likevel ikke, og jeg klarer ikke la være å sammenligne. Boken handler om en nasjons reaksjoner på grusomme hendelser, her sett gjennom en journalist, dommer og en tiltalt sine øyne. Hvordan avisene leter etter sensasjonelle overskrifter, folket ønsker hevn, og hendelser og karakteristikker av et annet menneske kan vris og vrenges på akkurat slik en vil.

Personlig synes jeg Berge var ganske treg å komme i gang med. Det er noe med språket benyttet i første del som gjør at jeg ikke kommer inn på karakteren Ine Wang, det fremstår lite naturlig og har en del veldig lange setninger. En jeg-forteller gjør ofte at leseren kommer nærmere inn på karakteren, men her fikk jeg ikke helt tak. Den indre kampen, det moralske kompasset hennes, noe grusomt har skjedd, men samtidig har hun fått sin livs sjanse. Jeg kjenner det ikke. Dommer Malm sin del synes jeg er hakket bedre, før Nicolaj Berge sitt som jeg synes er det mest interessante og mest spennende. Jeg kommer langt mer innunder huden på disse to, og kjenner dere indre tvil og kamp veldig godt.

Alle tre karakterene er i egne, og kanskje også andres øyne ikke særlig talentfulle. Ine Wang var en dyktig journalist, men har mistet grepet, Peter Malm sier selv at han skjuler sin egen talentløshet gjennom års erfaring og Berge "feilet som politiker og har gitt ut to novellesamlinger som fikk noen dårlige kritikker og ble ellers forbigått i stillhet. Men når Peter Malm leser novellesamlingene blir han overrasket og overbevist om at dette er en misforstått og stor forfatter. Leseren begynner også å lure på om denne Nicolai Berge er så talentløs og tafatt som han fremstilles:

"For meg formidlet Berges fortellinger først og fremst en livsfølelse, de sa meg noe om hvordan det var å se muligheter og forbindelser som tilhørte fremtiden, men som ble fornektet av de fleste andre. Det var en tone i disse novellene som jeg fant overmåte skjerpende, også fordi den lød så annerledes enn, hva skal jeg si, tidsåndens kammertone" (s. 234). 

Berge er spekket med intertekstualitet og kulturelle referanser, fra Bowie til Mahler, spesielt i de to siste delene av boken. Der de to mannlige karakterene deler interesse for skjønnlitteratur, holder Ine Wang seg helst til fakta. Unntaket er Dickens-romanen, Bleak House, som alle tre har et forhold til, men forstår noe forskjellig. Peter Malm bruker skjønnlitteratur, og spesielt litteratur som foregår i rettsvesenet, for å forstå mennesker, mens Berge, er selv forfatter, og opptatt av fortellingens makt.

Kjærstad ønsker å si noe om Norge slik jeg har forstått det. Først og fremst synes jeg sier han noe om hvor vanskelig det er å fortelle en historie, eller sin egen historie. Hvordan andre mennesker kan oppleve både et menneske og episoder i dets liv så forskjellig, og ikke minst hvordan vi mennesker former de ulike bitene for å passe til den fortellingen vi helst ønsker oss, eller trenger for å ha en mening i livet. Jeg synes kanskje "folket" fremstilles noe lettvint, og er litt vel hard og rask til å dømme. Det finnes, i motsetning til i 22.juli-saken, ingen tilståelse eller egentlige klare bevis mot den tiltalte. Deler av rettsaken fremstilles nærmest teatralsk, men det er gjerne meningen. Dommer Malm er den reflekterte, og virker å være en av de få som klarer å ta et skritt tilbake å sette spørsmålstegn ved det hele:

"Jeg klarte ikke å forene de fortellingene jeg hørte, med den resignerte, men stadig mindre demoniske skikkelsen som satt innesluttet ved siden av forsvarereren. Berge virket uleselig. Var han - denne unge mannen i en dobbelspent, gammeldags dress - en massemorder?" (s. 230).

Like etter at jeg hadde lest boken føltes det som en kompleks og intellektuell bok som måtte fordøyes og diskuteres litt. Nå når den er mer fordøyd, men ikke diskutert, må jeg si at jeg ikke har tenkt så altfor mye på den. Jeg endte likevel opp med å like den relativt godt, men ikke så godt som det virker som avisenes anmeldere gjør. Og hvis jeg skal være helt ærlig er den nok hakket for intellektuell for meg. Jeg har ikke rukket å lese flere norske romaner i høst enda, men håper og tror at jeg vil finne enda bedre romaner enn denne.

Les også innleggene til Bentebing, Anita og Kleppanrova om Berge.

mandag 30. oktober 2017

Nedslående lesning om norsk voldtektskultur: En sånn jente

"En sånn jente - en dokumentar om voldtekt" av Monica FlatabøEn sånn jente av Monica Flatabø har undertittelen, og er, en dokumentar om voldtekt. Boken handler først og fremst om Marte Stavrum og hennes tidligere samboer, Julio Kopseng, kalt Norgeshistoriens mest notoriske serievoldtektsmann. Marte forteller fra sitt ni måneder lange voldelige samboerskap med ham, og andre kvinner som har blitt voldtatt av Kopseng gjennom mange år forteller sine opplevelser. Flatabø har intervjuet enkelte av kvinnene, mens andre historier er hentet fra rettsdokument og lignende.

 I tillegg til Marte sin historie får vi høre ulike kvinners historier om voldtekt og overgrep. Boken forteller blant annet om Andrea Voll Vedum fra den såkalte Hemsedalsaken. Hun sier hun ble voldtatt av tre menn på et nachspiel i en campingvogn, men mennene blir frikjent i retten. Andrea, som i mediene fremstår så utrolig sterk og kampklar, viser i denne boken hvor vanskelig det kan være å leve videre med det som skjedde.

Noe av det aller mest skremmende for meg i denne boken er beskrivelsene av holdninger og episoder fra et ungdomsmiljø på Østlandet. Et miljø politiet og andre mener ikke skiller seg nevneverdig fra andre steder i landet: "Politi over hele landet beskriver seksualiserte og grenseløse ungdomsmiljøer" skriver forfatteren (s. 105). Fordi det foreligger mye bilde- og videomateriale fra det omtalte østlandsmiljøet er det godt kartlagt hos politiet, og i enkelte saker er det politiet som har anmeldt overgrep og ikke den som ble utsatt for det. Det er snakk om jenter ned i 14-årsalderen som er sterkt beruset. Den ene voldtekten beskrevet, skjer på et nachspiel i en kjellerstue mens foreldre sover ovenpå. Jenten får i etterkant kallenavnet "Felleshølet": "Nå fikk han kred i gjengen, mens hun ble kalt hore" (s. 103). To år senere på ny skole blir hun fortsatt minnet på hendelsen av medelever.

At den vanlige oppfattelsen av hva en voldtekt er, er noe som skjer i et mørkt smug der en fremmed overfaller en annen, er kanskje ikke så overraskende. Heller ikke at i realiteten skjer de fleste voldtekter av en person man kjenner, kanskje på en fest. Det skremmende som kommer godt frem i boken er at ofte vet verken overgriper eller offer at det kan ha skjedd noe kriminelt, det er vel bare sånn man må regne med når man drikker for mye tenker mange. Og så blir bilder distribuert, jenten blir hengt ut som løssluppen, og gutten blir hyllet. Ja, slik er det altså, i 2017, i Norge, i hvert fall i enkelte miljøer. Og at jenten sier nei er visstnok en del av et sosialt spill. En skal si nei noen ganger for å ikke virke for lett på tråden, og gutten skal mase seg til såkalt mase-sex. Det virker som det forventes at ansvaret ligger på den som ikke ønsker å ha sex, for å si det så tydelig at det umulig kan misforstås.

Høsten 2016 sa riksadvokat Tor-Aksel Busch på NRK at han ser en klar tendens der gutter utnytter berusede jenter seksuelt, for deretter dømme dem hardt for at de er lett på tråden. "Selvfølgelig er dette saker for straffeapparatet, sa Busch, men han var klar på at dette handlet om grunnleggende holdninger" (s.107). Det kommer frem mange historier i En sånn jente, som viser at ungdommer (og voksne) rett og slett vet for lite om sex. Ingen tenker over hvilke konsekvenser det kan få for en ung jente og bli utsatt for et overgrep, om det enten er under sterkt press, eller verre, at hun er for full til å kunne gjøre motstand, og at fordi du er gutt er det ikke slik at du bare kan ta deg til rette. Både gutter og jenter har disse holdningene. En far i det omtalte miljøet tok en prat med datteren sin om sakene som kom frem, hvorpå datteren sa: "Det er dårlig gjort å skylde på guttene. For de er jo litt sluts de jentene da" (s. 97).

Men disse holdningene er ikke bare hos de unge. Flatabø snakker med en advokat som forteller om dommer der overgrepsofferet får skylden, for å ha "lagt opp til sex". Og i Julio Kopseng-rettsaken kommer det frem at kvinner har anmeldt ham flere ganger tidligere, men blitt avvist hos politiet, og en ble fortalt at voldtekt ikke var et akutt-tilfelle da hun ringte nødtelefonen (s. 104).

Monica Flatabø trekker innimellom inn termer og teorier fra psykologien for å vise hvorfor mennesker oppfører seg på visse måter. Som for eksempel hvordan instinkter kan kicke inn og føre til at en ikke gjør motstand når en blir overfalt. En overlevelsesteknikk, ligg helt i ro og vent til det er over. Dette er et godt trekk av forfatteren som bidrar til å ta noe av ansvaret bort fra den som blir overfalt. For noe en nok må regne med om en rapporterer om overgrep, er at alt du gjorde før hendelsen og hva du hadde på deg, vil bli studert med en mistenksom lupe av både omgivelsene og rettsapparatet. Psykologen Patrizia Romito blir sitert med: "Hvis de ble voldtatt fordi de gjorde en feil, kan vi fortsatt tro at verden er et trygt sted, eller i hvert fall et forutsigbart sted. Og vi kan føle oss trygge på at hvis vi bare oppfører oss bra, vil ingenting så fælt skje med oss. (s. 93)" En mekanisme som selvfølgelig også kan overføres til veldig mye annet enn voldtekt.

Forfatteren trekker også inn egne holdninger, stiller spørsmålstegn ved dem, og egne opplevelser og reaksjoner: "Fortsatt kan jeg kjenne en lett irritasjon når jeg ser yngre jenter, lettkledde og fulle, ute på byen. Kvinner vet at vi må passe oss og ta ansvar. Vi leser om det jevnlig i avisen (s. 91). Dette aktiverer leseren. Vi gjenkjenner hvor lett det kan være å tenke at kvinnen også har et ansvar, og om ikke vi også har reagert ved å bagatellisere hendelser, unnskylde og kjenne på skyld, redsel og skam.

Det er sjokkerende at en mann som Julio Kopseng kunne voldta kvinner gjennom så mange år, før han endelig ble siktet og straffet. Både det at de som sa fra ikke ble tatt på alvor, men også at så mange ikke torde å si fra. En sånn jente gir også, gjennom Marte Stavrum sin fortelling, et innblikk i mekanismer som gjør at en kan bli værende hos et menneske som utsetter deg for vold både psykisk og fysisk. Boken viser frem skremmende holdninger og uvitenhet, både hos foreldre, ungdom, politi, rettsapparatet, og andre voksne rundt seksualitet og maktforhold som virker langt mer omfattende enn jeg hadde håpet og trodd. Gjennom disse ulike kvinnenes historier, og forfatterens egen stemme, gir den et bilde på hvor langt vi har å gå, også i Norge, på dette området.

Monica Flatabø har skrevet en god og viktig bok som er mildt sagt rystende og noe av det mer nedslående jeg har lest. Jeg skal gjøre mitt for å få flere til å lese den, men bekymrer meg likevel, og innser at de som aller mest trenger å lese den nok aldri kommer til å gjøre det.

Boken fikk jeg av forlaget.